hits

Jeg har gjort endringer i ansiktet

Nå har jeg gått litt frem og tilbake med meg selv om jeg skulle dele dette på bloggen eller ikke. Det beste er naturligvis at man er glad i seg selv slik man er, men dessverre vil vi nok alle en gang eller flere i løpet av livet utvikle komplekser av forskjellige slag. Selv om jeg har en god kvote komplekser vil ikke det dermed si at alt vil bli gjort noe med. Hvis det var tilfellet ville jeg nok ikke sett ut som meg selv til slutt. Derimot valgte jeg forrige uke å gjøre en liten, men betydelig forandring i ansiktet mitt. Ikke noe drastisk, men jeg ønsket meg noen fine, jevne, øyenbryn. Med tilbud som virket for godt til å være sant, kontaktet jeg ei frøken som reklamerte om microblading og jeg er dødsfornøyd!


Bildet er lånt fra artistens instagram

Som alle andre fjortiser begynte jeg å nappe brynene mine ihjel. Til slutt var det bare noen pistrete tynne streker igjen. Dessverre var det ikke før jeg så bilder fra bryllupet mitt at jeg oppdaget hvor inni natta skjeve brynene mine var!! Det ene hadde en fin bue, mens det andre var en spiss et-eller-annet. I flere år har jeg forsøkt å jevne dem ut med sminke og endte dermed opp med forskjellige bryn hver dag. Nå er det slutt på det marerittet der endelig. Å gjennomføre dette her var ekstremt smertefullt og jeg angret nesten der jeg lå på benken og sprelte av en pirkende smerte. Det som gjorde at jeg holdt ut var rett og slett tanken på hvor fint det kom til å bli. Jeg tok en sjans, og jeg har ikke angret ett sekund!

 

Ønsker alle en flott dag!<3

Mitt lykkelige barndomsminne

Jula bringer frem mange følelser hos meg. Og de er utelukkende gode. Herlige faktisk. Ordet "jul" i seg selv gir meg en følelse av lykke og glede. Så langt tilbake som jeg kan huske, har julen vært en fin tid. Helt tilbake til barnehagen da vi hadde skuespill hvert år om historien til Jesu fødsel. Og. hvert år var jeg like skuffet da jeg ikke fikk være Maria og måtte stå i bakgrunnen å være en engel. Likevel husker jeg tilbake på dette som en positiv opplevelse. Foreldre kom å så på og vi fikk masse skryt. Spenningen hver morgen da jeg våknet og skulle åpne en ny luke i pakkekalenderen min. Selv om jeg gjerne hadde en anelse eller visste hva jeg fikk, var det like spennende hver dag.

I tredje klasse hadde vi et gøy opplegg hele adventstiden. En skoletime hver dag gikk til lesing. Læreren leste bok for oss. Lysene i klasserommet ble slukket og hun tente adventslys på kateteret. Lukten av fyrstikk er den dag i dag en av de beste luktene jeg kjenner. Vi sang en adventssang og det ble et nytt vers for hvert lys. Et annet år kunne vi av en eller annen grunn ikke bruke musikkrommet i musikktimene, så vi endte opp i rommet vi hadde sløyd i stedet. I minnet mitt er disse to rommene helt like, bare at musikkrommet var uten sløyd-benker og verktøy. Dette året lærte vi sangen "en krybbe var vuggen". Læreren var en petit liten eldre dame fra østlandet,med kortklipt brunt hår. Hun var litt rar, men hun hadde en sangstemme jeg bare kunne drømme om. Til den dag i dag husker jeg ikke selve stemmen hennes, jeg bare husker den var vakker. 

Hvert år hadde vi juleavslutning på skolen. Da hadde vi gjerne på oss nisseluer eller kanskje til og med nissekjoler for de av oss (meg) som likte å gjøre det lille ekstra. Flere ganger ville min mor sy kjoler til meg, og nydelige var de! Vi fikk lov til å ha med oss godteri og brus og dagen gikk kun til kos og fjas frem til vi avsluttet i kirken. Den gangen var det obligatorisk. Selv om kirken i seg selv var kjedelig, så var det noe med stemningen når hele klassen og skolen dro sammen. VI hørte på når presten pratet om det prester prater om og vi sang så lavt vi kunne, men høyt nok til ikke å få kjeft. De lureste beveget bare leppene for å "vise" at dem sang, men egentlig bare mimet. 

Det var julegran tenning på en helt annen måte enn i dag. Nissen kom med mandariner og pepperkaker til barna og alle gikk i ring rundt det store treet og sang julesanger. Vi kunne være så mange at vi måtte lage flere ringer og hver ring gikk annenhver vei. Et år husker jeg at det til og med var et tynt lag med snø på bakken. Nok til at det var hvitt, men lite nok til at et fotspor gikk igjennom og avslørte den grå asfalten under. 

Selve julaften har alltid betydd Tre Nøtter til Askepott, Mikkes jul, Timmy Gresshoppe, Onkel Skrue som blir hjemsøkt av samvittigheten sin og alle de filmene der. Risgrøt med noe godt til premie, gjerne sjokolade, siden verken meg eller min mor likte marsipan. Da filmer var ferdig sett var det tid for å stelle seg for kvelden. En kveld jeg måtte pine meg gjennom det de voksne kalte god mat mens jeg ventet utålmodig på å få åpne pakkene. Hvert år var jeg så heldig å få feire jul med bestemor og bestefar, to personer som har hatt en stor rolle i mitt liv og som alltid har betydd mye for meg. Romjulen var preget av mye familietid, kaker, mandariner og kos. Da jeg var helt liten gikk vi julebukk. Jeg var en ganske søt en også, om jeg skal si det selv.

 

Dette innlegget kunne blitt veldig mye lenger, men jeg har prøvd å korte det ned mest mulig. Alt i alt er julen den eneste høytiden i året jeg ser frem til hvert år. Den bringer meg så mange gode minner og følelser. Nå er det min jobb å gi mine barn den samme gode følelsen over jula som jeg selv har <3

 

Tanker rundt dramatikken på bloggen

Da jeg begynte å blogge igjen tidligere i år, var det en grunn til det. Jeg hadde lenge stått på sidelinjen og "godtatt" å bli ekskludert fra det bitte lille samfunnet vi hadde bosatt oss i. Jeg "godtok" at datteren min sluttet å bli bedt i bursdagsselskap og jeg "godtok" at foreldregruppa i klassen mislikte meg. Jeg "godtok" å bli mobbet ut av to arbeidsplasser og jeg "godtok" at såkalte venner svertet meg med anonyme brev og kommentarer. 

Til slutt sa det bare stopp. Til slutt klarte jeg ikke lenger å stå på sidelinjen som en passiv tilskuer i mitt eget liv og se på at folk rundt meg ødela både meg og familien min med rykter og sladder. Men hvem var lille jeg til å svare? Skulle jeg stille meg opp på det lokale kjøpesenteret med plakat og megafon? Skulle jeg ringe rundt til folk for å forsvare meg? Skulle jeg sende brev til alle og enhver og unnskylde at jeg var en som ikke lot meg pille på nesen? Skulle jeg beklage for at jeg var meg? Konklusjonen ble til slutt at uansett hva jeg valgte å gjøre ville det blitt feil. Jeg følte meg hjelpesløs og liten. Det var da jeg kom på at jeg jo hadde en blogg. To faktisk. Hvor den ene var anonym. Men hvordan skulle jeg få svare for meg via en anonym blogg?

Jeg tok et valg som var både dumt, men utrolig tøft. Jeg valgte å dele mye, åpent på min personlige blogg. Jeg valgte å stå i det og jeg valgte å være sårbar. Det førte til storm. Full orkan, egentlig. Bloggen min ble snakkis og førte til enda mer sladder på Facebook. Jeg ble hengt ut med navn, kalt en løgner og gud vet hva. Først ble jeg irritert over at navnet mitt kom på trykk, men hei, det førte til klikk. Og jeg skjønte jo hvor denne stormen kom fra. Den beste måten å forsvare seg når man sitter i saksa, det er å gå til angrep. Så for meg ble disse verbale utbruddene og massive diskusjonene på Facebook et svar. De følte seg truffet og med god grunn. Selv har jeg vært så blendet av balansen mellom vennskap og fiender at jeg ikke en gang innså at mine nærmeste var de verste. 

Mye tid, mange innlegg og alt for mange tanker fikk plass på bloggen. Bloggen er jo min egen dagbok, og her kan jeg poste hva jeg føler for. Men det var det jeg hadde behov for på den tiden. Det var så mye tanker, frustrasjon, sorg, fortvilelse og gud vet hva, som jeg måtte ha ut. Det måtte ut og det måtte settes ord på. Det havnet på bloggen og ikke alle ble tatt like godt imot. Likevel står jeg i dag for alt jeg skrev. Alt var ekte. Ekte følelser, ekte tanker. 

Mange tror at jeg mørklegger hele bygda som heter Vestnes, men det er ikke det jeg vil. Personene jeg snakker om er svært få. Vi hadde et veldig lite nettverk der oppe. De som såret oss mest kan telles på én hånd. For Vestnes har gode folk også. Når det er sagt var aldri bygdelivet noe for oss.
Det sier seg selv at man vil oppleve kulturforskjeller fra land til land. Det jeg ikke var klar over den gangen vi flyttet dit, er at det er vel så mye kulturforskjell fra by til by. Eventuelt by til bygd som i vårt tilfelle. Vi passet bare ikke inn. Vi prøvde å få det til å fungere, men en gang må man innse sannheten og gjøre det som er nødvendig. Som i vårt tilfelle ble å flytte hjem igjen til Kristiansand.

Derfor har jeg vært borte

Først og fremst - hei! Nå er det over en uke siden jeg logga meg inn på bloggen. Den siste tiden har det vært mye på fatet og da blir sosiale medier nedprioritert. Skal jeg følge normen bør jeg si at jeg rett og slett trengte en liten pause. Jeg valgte å bruke tiden fornuftig og heller fokusere på det som er viktig for meg - nemlig familien.
Men, siden ikke jeg er en klassisk blogger, eller standard type person skal jeg heller være ærlig. Jeg var borte fordi jeg ikke orket. Det har vært utrolig mye både opp og ned siden i høst og noen dager kan være så voldsomme at jeg bare ikke takler det. En person som betyr alt for meg fikk hjerteproblemer og måtte haste-opereres forrige uke blant annet. Selv hvor mye jeg ønsker å skrive at alt er flott og fint og kun innrømme den "lovlige" dosen negativitet så er det dessverre ikke slik det er. Jeg har hatt en veldig tung periode. Jeg har følt meg tom og uinteressert. I stedet for å blogge har jeg skrevet dokumenter på dataen. Med så mye jeg har på hjertet, hvem vet, snart blir det vel bok, haha.

Når det er sagt har jeg i går og i dag vært hjemme med lille gulljenta mi som er syk. Sliter med å få i henne noe mat, men hun drikker heldigvis. Ellers ser jeg faktisk frem til en travel dag på jobb. Det er tross alt Black Friday, så jeg forventer mye folk og full fart. Kjempespent! Utenom dette er det ikke så veldig mye å fortelle. 

Håper alle får en kjempefin fredag og happy shopping til dere som er på shopping i dag! Bare husk - ta vare og pass på hverandre <3

Jeg skapte stor debatt

Lenge har jeg tenkt på dette, og i går valgte jeg å stille spørsmålet på en ganske stor jentegruppe på Facebook. Jeg følte egentlig ikke jeg fikk noe ny formening om folks oppfatning, men litt mer folks meninger rundt temaet jeg tok opp. For temaet mitt var Halloween vs Black Friday.

Som mange ikke fikk med seg, så poengterte jeg at jeg er fullstendig klar over at Halloween i utgangspunktet ikke stammer fra USA. Likevel er det USA vi nordmenn forbinder med denne dagen og det er der Norge har hentet sin inspirasjon i fra. Og hvert år florerer internett av den samme diskusjonen. Folk over hele landet skal diskutere hvorvidt Halloween egentlig hører hjemme her i Norge, det er jo tross alt en amerikansk (feil) tradisjon som ikke har noe i Norge å gjøre. Fy og skam til Norge for å prøve seg på noe nytt. Fy som kopierer fra andre land. Fy og skam for å prøver å utvikle nye tradisjoner og gøyale dager for barna. Uansett hva historien bak egentlig er, så vil Halloween for barna i dag bety to ting - kle seg ut og gå "knask eller knep". Selv har jeg ingen formening verken eller om denne dagen, men synes det er kjempebra at barna elsker det. Jeg synes det er flott at de har noe å glede seg til hver høst. Mine unger har maset om Halloween siden 1 November i fjor. Så hvorfor er det så mange som har noe imot denne dagen? Sure voksne som spyr ut en hel remse med drit på nett og regelrett rakker ned på små barn som bare vil ha det gøy! Andre argumenter er at Halloween kun er for handelsstanden. Kun for å tjene penger... Ja, og hva så? Barna våre får en gøyal dag ut av det?! Hvilken rolle spiller det om handelsstanden tjener millioner? De må tjene de og, ellers forsvinner de jo. Det er så utrolig mye negativt rundt Halloween at jeg nesten blir dårlig. For julebukk, det vil de ha.. Hva er egentlig forskjellen? At man synger en julesang? Man kler seg jo ut og går på dørene til folk på jakt etter noe godt? 

Så kommer vil til Black Friday da. Der får jeg ikke med meg at det er noen debatter. For her er det goder til oss voksne. Her er det vi som stiller opp på døra for å få noe vi har lyst på til en billig penge. Her tjener vi på det selv, så da er det vel greit? Inntil i går hadde jeg enda tilgode å høre noe negativt om Black Friday. For her er det ikke snakk om små barn på jakt etter noe godt. Her er det snakk om voksne mennesker på jakt etter gode tilbud for å spare seg noen penger. Voksne mennesker som står og banker på butikkdøren klokken 6-7 om morgenen for så å løpe ned dama foran seg - i jakt på det beste tilbudet. Altså, hvor, i hvilket univers er dette en bedre tradisjon enn Halloween? Barna løper i det minste ikke hverandre ned. Og hvis Halloween er i regi av handelsstanden, hva i all VERDEN er Black Friday da? Om jeg tør spørre...? 

Black Friday er som de fleste vet, heller ikke norsk. Det er også noe vi har kopiert fra usa. Samme som valentines day, morsdag, farsdag.. Til og med Santa Lucia er ikke norsk. Ikke juletreet og ikke julenissen. Sakte, men sikkert kopierer vi tradisjoner fra andre og gjør det til våre egne og dette er gjort i alle år. Hvorfor skal vi plutselig nå begynne å bry oss så voldsomt og være imot alt som er nytt? Bare fordi vi har større rekkevidde via sosiale medier?

Min ærlige, brutale mening er at folk må slutte å være så forbaska hårsåre. Norske folk må slutte å klage over alt som er nytt og fremmed. Slutt å let etter negative sider og se heller etter det positive? Er du ikke interessert i Halloween, nei vel, så slå av utelampa og koble ut ringeklokka. Banker de likevel på, så lar du vær å åpne. Det behøver ikke være verre enn det. Men ikke kom til meg å klag over at Halloween ikke har noe i Norge å gjøre fordi det er en såkalt amerikansk tradisjon, for det er svært få tradisjoner vi har som faktisk er våre egne. Som ei i kommentarfeltet sa, vi har ostehøvel og binders. 

Gratulerer med farsdagen!

Pappaer som jobber hardt for å fø familien sin
Pappaer som fikser og reparerer
Pappaer som stiller opp
Pappaer som hører etter og forstår
Pappaer som trøster
Pappaer som tørker tårer
Pappaer som blåser på det som nettopp ble slått og gjør vondt
Pappaer som setter på et magisk plaster
Pappaer som skifter bleier 
Pappaer som står opp om natten med babyen som ikke vil sove
Pappaer som står opp om natten når minsten er syk
Pappaer som skremmer bort skumle monstre fra under senga
Pappaer som synger nattasang
Pappaer som tar bonusbarn inn i sitt hjerte
Pappaer som er to 
Pappaer som kler seg ut som Elsa fordi lillejenta ønsker det
Pappaer som tuller
Pappaer som er morsomme
Pappaer som hjelper med leksene
Pappaer som prioriterer barna sine
Pappaer som ikke lenger er pappaer
Pappaer som la ungdomslivet og friheten på hylla for å ta rollen som far
Pappaer som setter grenser 
Pappaer som skryter 
Pappaer som løfter opp
Pappaer som gir bort sin siste sjokoladebit til den lille håpefulle
Pappaer som synger Vaiana sanger sammen med døtrene sine


Pappaer som verdsetter den fantastiske rollen de har fått. Enten de valgte det selv, eller om rollen kom utenfor deres kontroll. All ære til fedre som stiller opp og er der for barna sine. All ære til bonus-pappaer som velger å ta rollen som en farsfigur for et barn som "tilhører" en annen mann. Dere er fantastiske! 

 

Gratulerer med farsdagen, alle dere fedre som virkelig legger sjela i å være den beste pappaen dere kan være for barna deres <3

 

 

 

 

En iskald fornøyelse

God Morgen(?)!

Nå sitter jeg godt pakka inn under et teppe i sofaen etter dagens meget kalde fornøyelse. Klokken to i dag skal jeg være på jobb. Med tett nese og bomull i hodet,  prøver jeg sakte, men sikkert å spare opp litt krefter til en ny dag og heldigvis fikk jeg til å sove lenger enn vanlig i dag. Vel oppe var det naturligvis på tide å komme seg i dusjen. Jeg gikk på badet, slo på vannet slik at det kunne varme seg mens jeg gjorde meg klar. Da jeg etter et lite minutt gikk inn og kjente vannstrålene mot kroppen reagerte jeg på at vannet var litt kaldere enn planlagt. Tenkte ikke noe mer over det og begynte med å vaske håret. Vannet ble kaldere. Tenkte jeg hadde skrudd den feil vei kanskje, og vridde både hit og dit på temperaturen, men tempen på vannet gikk kun én vei - nedover! Til slutt stod jeg å hakket tenner mens jeg skylte ut sjampoen. Det ble en real kattevask på alt annet før jeg bare måtte komme meg ut fra dusjen fort som juling. 

Så nå, som jeg innledningsvis skrev - sitter jeg her godt pakket inn under et teppe på sofaen mens gubben holder på å servere vafler til ungene, og katten sitter på gulvet og tigger etter å få noen smaks biter. 

Det hjalp alltid å kose henne når noe var vondt

I dag hadde jeg egentlig ingen ting spennende å skrive om. Jeg sørger over Minnie, som dessverre reiste til hundehimmelen på mandag. Samtidig sitter jeg her å rister på hodet mens jeg flirer av katten. Han ligger der i en krøll på sofaen og er fullstendig likegyldig ovenfor dagens rampestreker. Den siste tiden har han vært utrolig dårlig på å grave sand over ugjerningene sine, slik at stanken sprer seg over hele leiligheten. Den siste uken dog, har han begynt å spre dritten (bokstavelig talt). Forrige uke hadde han ikke en gang gjort seg ferdig før han gikk ut av kassa - noe som resulterte i at en klatt ble liggende på kanten. I dag har han visst gravd iherdig, for i dag lå en klatt langt ut på gulvet. Katten gir jo fullstendig blaffen som vanlig, og mor rydder opp.

Jeg tenker litt på det av og til, hvor care katter er. De driter jo i alt. Så lenge de får mat og en myk plass å sove så er de fornøyde. Mens jeg satt ved kjøkkenbordet på mandag og gråt til øynene mine etset av saltet, så jeg at Chico så på meg. Han satt to meter bortenfor og kikket på meg. Da jeg snudde meg for å se på han snudde han seg bare bort. "Kalde jævel" tenkte jeg for meg selv, med en spøkefull tone. Da begynte jeg å tenke på en gang jeg hadde dratt hjem fra jobb tidlig og bare gråt. Lille Minnie var der. Den gangen satte jeg også ved kjøkkenbordet, og lille tuppa kom bort til meg, hoppet opp med forlabbene sine og logret med halen. Det var som hun sa "hva er galt mamma? Kos meg, så blir det bedre". Og hun hadde rett. Det hjalp alltid å kose henne når noe var vondt. Den lille lodne pelsdotten med det enorme og varme hjertet <3 


Minnie mus ♥ 17.05.08 - 06.11.17 ♥

En ny engel i himmelen

På søndag fikk jeg telefon fra Minnie's adoptivmamma om at hun var blitt forferdelig dårlig igjen. Dyrlegen hadde sagt at hun var såpass dårlig at han helst ikke ville operere henne. Noe som også hadde kostet brutalt mye penger. Frustrasjonen var til å ta på og sorgen var der lenge før avgjørelsen var tatt. Helt sikkert fordi vi begge visste hva utfallet måtte bli. 

Jeg er så utrolig glad for at Minnie fikk komme til deg Annja <3 Du har vært en fantastisk mamma for Minnie, du har tatt så godt vare på henne og gitt henne alt hun trenger av både turer, kjærlighet, kos, diva-tilbehør.. Hun kunne ikke kommet til en bedre familie enn til dere. Tusen takk for at du tok henne inn. Tusen takk for at du har tatt så godt vare på prinsessa vår. Det betyr så mye mer enn du vet! 

I går var en lang og tom dag. Jeg var på sykehuset, et kort besøk hos tanten min, og ellers bare hjemme. På kvelden fikk jeg omsider melding om at Minnie nå var borte. Vår kjære lille bamsemums har reist i fra oss og hundehimmelen har fått en ny engel <3 Til tross for et fossefall av tårer og en bunnløs sorg, trøster jeg meg med at hun har det bedre nå. Nå er hun fri for smerter. Nå er hun fri for ubehag. Hun er fri.

Nå løper hun på grønne enger i evig tid <3

Min bankkonto - ilandsproblemer på høyt plan

Aaaltså, er det mulig?! 

I gamledager kunne man spasere inn i banken og gjøre innskudd og uttak som det passet seg uten at noen stusset noe videre over det. I dag derimot er man nærmest kriminell om man bruker kontanter. Særlig om det er mer enn en tusenlapp. 

Nå, derimot, i disse nye moderne tider er saken en helt annen. Jeg holder på å bli fullstendig gal av all denne teknologien som fanken ikke funker så optimalt som man skal ha det til. Siden lørdag nå har jeg prøvd å få satt inn 3000 på konto. Siden vi bodde noen år i Romsdalen lagde vi riktig nok bankkonto der oppe. Nå som vi bor her i sør igjen virker det til at vi ikke har noe annet valg enn å konvertere til sørlandsk bank - eventuell en litt større nasjonal bank. Og dette FORDI - jeg får jo svarten ikke pengene inn på konto!! Har prøvd i en random bank, men nei, det gikk ikke fordi vi ikke var kunder der. Ok. Så da tenkte vi det kanskje gikk an å gå i banken til han som skal ha disse her pengene, men nei igjen. VI var ikke kunder der og dermed kunne vi ikke sette inn penger til en av deres kunder. 

Jeg blir så oppgitt.. Burde det virkelig være sånn et stort problem å få satt INN litt penger? Jeg hadde jo bankkort og kunne legitimere meg.. Men men.. I morgen blir det visst tur til byen for å opprette konto i en annen bank så slipper vi dette styret igjen, haha.

 

Sier meg fornøyd med dette

Hei!

Så på onsdag hadde vi kulturkveld på skolen til Linda. Jeg hadde som vanlig meldt meg til baketjeneste og bestemte meg for å lage muffins. Siden jeg aldri har prøvd de russiske tuppene før, fant jeg ut at dette var en fin anledning til å teste dem ut. Ingen rasjonelle tanker rundt om jeg fikk det til eller ikke og eventuelt måtte servert katastrofe-muffins. Men, det ble som det ble og jeg ble kjempefornøyd!

La til og med ut bildet på en bakeside på Facebook og på hønehjørnet. Til sammen har muffinsene mine fått over 600 likes og masse skryt, så jeg er super happy! Det er ingen hemmelighet at det er gøy med positiv feedback.

Siden bildet også havnet på snapchat, fikk jeg fort en melding fra min skjønne tante om ikke jeg kunne lage kake til datterens femårsdag. I utganspunktet ønsket hun et tema på kaken som ble for avansert for en amatør som meg selv, men vi fant en kake på google som vi likte godt og fant ut at jeg skulle prøve å lage en som lignet. Jeg er ingen fan av å kopiere andre, så jeg dro en egen vri. Også en til vri og en til. Til slutt var det kun hjerteformen som var lik mellom de to kakene. Med små skjønnhetsfeil synes jeg kaken ble råfin og jeg tror nesten jeg kan si det er en av de fineste jeg har laget. Den og Lindas bursdagskake i fjor. Veldig fornøyd med fargene og dekorasjonen :)

Og, som den amatøren jeg er, glemte jeg selvfølgelig å ta ordentlige bilder av bakverket, så det må holde med snapchat kopier ;) Når det er sagt, så synes jeg at kaken og muffinsene var kjempefine og sier meg fornøyd.

 

Ønsker alle en fin dag <3

Nytt prosjekt - churros!

Ok, så at mat og baking er det som opptar meg (og dermed bloggen) er visst ikke noe nytt. Her kommer det ene etter det andre, og alt handler om noe spiselig. Dessverre er det ikke så ofte det er sunt heller. Shame on me. MEN! Sjekk ut disse deilighetene da? I sommer da vi var i Spania og fikk smake churros for første gang fikk vi en real foodgasm hele gjengen. Det gikk mye i churros både hjemme i leiligheten og på café ute. Altså, nam, bare - nam..

Nå har jeg gått i lange tider å fundert på om jeg skulle prøvd meg på å lage noen selv, men tenkte at det nok er ganske avansert å lage. Det var helt til jeg litt etter litt kom over ørten videoer om emnet på Facebook. Dermed tok jeg en sjans på søndag etter den fantastiske spaghettien jeg lagde var fortært, til å lage noen churros. Oppskriften var relativt enkel, men fremgangsmåten stresset meg litt. Heldigvis var det tusen ganger enklere enn jeg først trodde, og churros ble det!

 

Dette anbefaler jeg virkelig å lage hvis du er sugen på noe søtt! 

Hvor kommer all denne effektiviteten fra?

Kjære vene, noen ganger må det være lov til å skryte litt hemningsløst av seg selv. I dag er en sånn dag for min del. I går var jeg super produktiv og ryddet ut av en svær skuff med masse papirer. Det var fint lite som fikk bli igjen etter jeg hadde rast gjennom for å si det sånn, så nå har jeg litt kontroll oppi der. Jeg har bygd lego med Linda, gjort lekser, handlet, laget mat og ryddet bort. Vasket flere maskiner med klær, tatt noen viktige telefoner og annet nødvendig husarbeid som doskrubbing og støvtørking. 

I dag da, endelig, på grensa til én måned etter overtakelse av leiligheten fikk jeg endelig somlet meg frem til folkeregisteret og posten for å endre adresse. Det begynte vel å bli på høy tid nå og gubben har maset på meg om å få gjort det i flere uker. Noen ganger tenker jeg at det kan vente. Andre ganger er det dessverre så enkelt som at jeg ikke gidder rett og slett også går jeg å skifter på sengene i stedet. Makan.. 

Men nå er det i alle fall gjort og jeg kan klappe meg selv på skuldra, hele veien til kjøleskapet for å hente kakestykket gubben tok med hjem fra jobb i går. Ja, en kollega hadde bursdag, så jeg klarte å overtale gubben til å ta med et stykke til meg. Noen som sa kakemonster?

Når Kristina slår til på kjøkkenet

Tja, hva skal man si? Jeg har vel aldri lagt skjul på at jeg absolutt ikke kan fordra å lage mat? Det er det kjedeligste i hele verden! Men når det er sagt så blir det jo slik fremover fordi gubben jobber fullt, mens jeg jobber mye mindre. På lørdag skulle han som vanlig se på fotball kamp (snork, gjesp) så da bestemte jeg meg for å trø til med dagens middag. 

Sunne som vi er, var planen noe så enkelt som spaghetti. Og siden jeg er så drittlei av mat generelt, måtte jeg prøve en liten vri, og fant ut at jeg kunne lage kjøttboller med mozarella inni. Det var ingen dum idé! Synes maten smakte godt og den så ikke så verst ut heller om jeg skal si det selv ;)

 

 

Prøvde oss ut i stormen

En skulle nesten tro at med den flotte sola som skinte her i sør i går, var det perfekt vær for å ut og leke litt med de små. Det var det altså ikke. Vinden var så kald og grusom at den stakk meg langt inn i sjela. Den var så sterk og kald at jeg nesten kunne kjenne en ørebetennelse begynne å murre. Det var rett og slett forferdelig. Linda, herlige fantastiske lille Linda som er sånn ei god og herlig jente gav meg luen sin. Hun kunne jo bare bruke hette. I min desperasjon sa jeg ja for en liten stund, for vinden var rett og slett smertefull i øret mitt. Og av en eller annen grunn var det kun det ene øret vinden ønsket å treffe...?

Vi lekte nå litt, men det ble til slutt så kaldt at vi heller gikk hjem og varmet oss. Når det er sagt, er ingen tur ut med Linda kjedelig. Det er alltid noen klovnestreker å finne på. I går var dagen for å falle. Eller rettere sagt løpe ut av de nye skoene sine, etterfulgt av fall. Slike ting er det bare Linda som får til, haha! Også med sokken på snei ;)

 

 

Et innlegg på sparket

Ok, så jeg fikk en utfordring av en god venn om å skrive et innlegg her og nå, om det jeg føler her og nå. Og hva skriver man liksom da? Skriver jeg om den merkelige følelsen å bli overrasket av en som har trua på meg? Skriver jeg om usannsynlige vennskap? Internett kan fort føre til noe skummelt hvis man ikke er forsiktig eller tar forhåndsregler, men hva med de positive sidene? Man kan få seg nye venner, man etablerer kontakter, man kan til og med finne kjærligheten på nett i 2017. 

Så her jeg sitter og tenker litt frem og tilbake på livet og alt som skjer rundt meg og oss, sitter jeg samtidig å skriver mens lyden av stand up komedien gubben ser på overdøver tankene mine. Katten ligger og sover i en krøll på sofaen etter ti minutters lek og barna har inntatt rommet til storesøster med film på iPaden. Det er vel ingen tvil om at dagen i dag har vært ekstra lang. Den ekstra timen har gitt veldig mye ekstra tid. Og ikke minst en ekstra våkentime for barna. Mye ekstra i dag, med andre ord, haha.

Vel, utfordringen gikk ut på å kladde. Jeg skulle ikke finlese innlegget før jeg trykket på publiser. Jeg har allerede feilet. Så her sitter jeg da. Ingen plan, ingen mål og mening. Bare ord og rare tanker ned på "papiret". Noen ganger tenker jeg at hvis alle mine tanker skulle skrives ned så ville denne bloggen vært forferdelig rotete og lite oversiktlig. Noen ganger kan jeg tenke på én ting, som minner meg om en annen ting som minner meg om noe annet igjen, og til slutt har jeg gått fra å tenke på morgendagens antrekk til en kjempeteit krangel med ekskjæresten for 13 år siden. 

Nå er det dog slutt på freden. Ungene har sett ferdig filmen og er i gang med rydding av rom før kvelden. Dagens vanskeligste prosjekt. Hvem rotet der, og hvem som rotet der er alltid et spørsmål de aldri blir enige om. For det er aldri de selv som har rotet - det er jo den andre. Men men... Dette ble bare babling fra min side. Lite spennende og lite nytt. Her ble litt tanker rundt stemningen her og nå og ikke noe mer. Nå har tiden gått såpass at de små er på vei til sengs så mor og far ser frem til å slå på siste episode i den nyeste sesongen av Outlander. 

Oppskrift - chewy chocolate chip cookies

Tidligere i dag da jeg postet dette innlegget sa jeg at jeg kunne poste oppskriften om det var noen interesser for det. Det var ikke så fryktelig mange, men for dem som ønsket skal jeg selvfølgelig dele!

Man trenger:

1/2 kopp sukker
3/4 kopp brunt sukker
1 teskje salt
1/2 kopp smeltet meierismør (har ikke prøvd med melange, så det vet jeg ikke hvordan funker)
1 egg
1 teskje vaniljeekstrakt (det hadde jeg ikke i skapet, så brukte vaniljesukker
1 1/4 kopp hvetemel
1/2 teskje bakepulver
1-2 store sjokoladeplater (hakket)

 

Slik gjør du:

♦ I en stor bolle blander du sukker, salt og smør til en jevn og fin røre uten klumper
♦ Pisk inn egg og vanilje til røren blir lys, myk og jevn
♦ Sikt inn hvetemel og bakepulver og rør det forsiktig inn med en slikkepott. Ikke over-miks! Da ødelegges melet og man får ikke den effekten man ønsker
♦ Rør inn sjokoladebitene
♦ Sett deigen i kjøleskapet i minst 30 minutter og sett ovnen på 180 grader. For en sterkere toffee smak og dypere farge kan deigen kjøles over natten.
  Jo lenger den hviler, jo mer intens blir smaken. 
♦ Bruk en iskrem skje eller en stor spiseskje og legg baller/klumper av deigen på et brett med bakepapir. OBS: de må IKKE klemmes flate - de flater ut under steking. Noe som betyr at det må være god plass mellom ballene slik at de kan flates ut uten å vokse inn i hverandre.
♦ Stekes i 12- 15 minutter til kantene begynner å få en fin brunfarge.

Avkjøl og - voilá!

TIPS: Lag dobbel deig! Denne oppskriften gir deg 12 stykker og tro meg, det er IKKE nok. Ikke hvis du er et lite kakemonster som meg selv og min gjeng. Jeg lagde dobbel på fredag og allerede lørdag formiddag var det tomt. Just saying ;)

Chewy chocolate chip cookies

Nå er det veldig lenge siden jeg delte noe bake relatert her på bloggen så i dag tenkte jeg det var på høy tid. Fredag prøvde jeg meg på en ny oppskrift for cookies. Kakene ble dødsgode!! Til og med gubben spiste en del, og han er mer en chips og sjokolade fyr enn en kake fyr. Dessverre ble det litt på sparket og jeg hadde bare knapt en fjerdedel så mye sjokolade som jeg burde hatt, men vi kan jo leke at det gjorde kakene litt sunnere ;)

 

 

 

 

Dette var absolutt en vellykket prøverunde med ny oppskrift og det kommer nok dessverre for vekta og heldigvis for munnen - til å bli flere runder med disse her! Sprøe deilige kanter og chewy inni. Med andre ord helt perfekt. Tenkte jeg kunne dele oppskrift etterhvert hvis det er noen interesse for det. 

 

Ønsker alle en kjempefin søndag! <3

 

Nå blir det store forandringer på bloggen

Med beina på bordet, rompa godt plassert i sofaen, en liten frokost inntatt og sola som skinner, sitter jeg her og tenker. Katten ligger i nok en merkelig stilling og tar seg en grundig vask over  magen. Jeg lytter til naboene som dunker, dører som smeller, biler som kjører forbi utenfor. Likevel er det utrolig stille her. Veldig veldig stille. Akkurat slik jeg trenger og liker å ha det.

Alt tilsier at jeg har den perfekte stunden for å sette meg ned å skrive på bloggen. Jeg elsker å skrive. Ikke bare det å få ut tanker på "papiret", men det å kjenne knappene under fingrene er en fryd i seg selv. Likevel sitter jeg her å funderer på hva det er jeg egentlig vil med denne bloggen. Hva vil jeg oppnå? Til og begynne med var det for min egen del, etter hvert ville jeg dele det med flere og begynte å promotere innleggene mine. I dag vet jeg ikke. Det er noe som mangler. Da jeg begynte å blogge igjen i starten av 2017 hadde jeg en drivkraft. Jeg hadde et stort behov for å få ut masse vondt fordi jeg følte meg sviktet av enkelte som tidligere hadde stått meg nært. Jeg var blitt jaget/mobbet ut fra to arbeidsplasser i den bygda. Hvorav den siste førte til sykemelding. Noen av mine lesere har jo tolket det som om hvert innlegg om andre enn meg selv gjelder nye folk og at jeg lever i en illusjon av at "hele verden" svikter meg. Dette er jo ikke tilfellet. Alt har handlet om en veldig liten bukett med mennesker. Mennesker som tidligere betydde alt for meg, men som nå knapt er et fjernt minne.

Men som sagt, det er noe som mangler. Jeg kjenner ikke lenger på et behov for å dele. Heller ikke et behov for å uttrykke like mye. Tross synkende lesertall, føler jeg meg likevel forpliktet til å skrive for dem som enda støtter meg, leser, forstår, og løfter meg opp. Den siste tiden har jeg ikke tatt meg tid til å sette meg ned for å skrive et ordentlig innlegg. Jeg har knapt tatt meg bryet med å lese gjennom for å se at alt ser greit ut. Skrivefeil, formuleringer, ordvalg.. Uken som gikk har jeg fullstendig ignorert. Det som havner der, kommer jo på bloggen uka før likevel? 

Tanken om å legge ned hele bloggen, facebook, logge av snap og instagram har virkelig slått meg. Flere enn én gang. Bare rett og slett ta en pause fra sosiale medier. Det er nok enda et stykke før jeg er der, men det er oppe til vurdering. Det som derimot skjer nå, det er at jeg vil ta en real opprydning i arkivet og slette ganske mange innlegg. Jeg føler jeg har fått sagt og formidlet det jeg har hatt behov for, men at det ikke behøver å stå der lenger. Ja, jeg er klar over at det som skjer på nett aldri forsvinner, og det er heller ikke det som er poenget. Jeg skal kun rydde i arkivet. Out with the old - in with the new. 

Fremover vil det bli færre innlegg. Jeg kommer til å prioritere annerledes. Jeg kommer ikke til å sette meg ned på tvang for å produsere et innlegg ingen gidder å lese. Selv om mange andre gjør det, så er ikke jeg typen til å legge ut frokost lunsj og middag. Jeg gidder heller ikke skrive et innlegg om dagens outfit, husarbeid, kjøleskap, eller andre uinteressante ting flere ganger i uka fordi jeg ikke har noe annet å dele. Kort sagt - jeg kommer til å skrive når det dukker opp noe jeg har lyst til å skrive om. 
Jeg kommer også til å slutte å dele alle innleggene på min private facebook, og jeg kommer til å slutte å promotere alle innlegg på snap. Innlegg jeg mener at flere bør få med seg, ting jeg ønsker at flere skal vite om, det kommer jeg enda til å dele. Ellers vil jeg fortsette å dele alle innlegg på bloggen sin egen facebook side som du finner HER

Hvis noe enda er uklart er det bare å spørre. Enten her, på snap (matoakaj heter jeg der), face, insta, ja, jeg er på de fleste kanaler. 

Med det sagt, ønsker jeg dere alle en fantastisk nydelig fredag! <3

 

 

 

 

Ofte stilte spørsmål - jeg svarer

Hvor kommer du fra?
Jeg kommer fra Norge. Her er jeg født og oppvokst. MEN, en veldig viktig del å nevne er at jeg er halvt Colombiansk. Pappaen min kommer fra fantastiske Colombia, noe jeg har vært ufattelig stolt av hele livet! Folk flest forbinder dessverre landet med Pablo Escobar og kokain, men det er så mye mer enn det. Jeg kunne skrevet et helt innlegg om det, men jeg vil heller anbefale å google og undersøke litt ;) 

 

Hvor høy er du?
Vel, jeg rekker hele 158 eller 159 centimeter over bakken. En skikkelig laban med andre ord. Her er mye personlighet pakket inn i en liten kropp. Og inni her skjer det mye. Av og til så mye at det bare sprekker. Og sånn er det med den saken.

 

Hvor gammel er du?
Vær så snill, kan vi være så snill og ikke bruke ordet "gammel" når vi spør om noens alder? Uansett hvor barnslig det høres ut (synes jeg selv), så spør heller hvor mange år jeg er. Det høres ikke fullt så skummelt ut. For når man er som meg, og nærmer seg et nytt tier-tall, da er ikke ordet "gammel" og "du (jeg)" i samme setning noe å foretrekke. 

 

Hvor mange barn har du?
Jeg har to barn. Jeg har ei jente som har bursdag 25 desember og en gutt som har bursdag 15 mars. Hun blir 9 i år og han ble 4 :) 

 

Hvor jobber mannen din?
Vel, han jobber der vinden fører ham. Eller, rettere sagt dit oppdragene fører ham. Når han er på jobb så bygger han stillas. Klatrer i farlige høyder for at alle andre håndverkere skal komme til for å få gjort jobben sin. 

 

Er du gift?
Ja, det er jeg. Vi giftet oss 27 Juli 2013 and still going strong! Vi ble forøvrig kjærester 22 oktober 2010, da han så pent spurte meg. Det hele var fryktelig uromantisk. Les om det HER.

 

Får du betalt for å blogge?
Nei, det gjør jeg ikke. Eller, jeg har jo tjent noen kroner på annonselenker, men det er ikke all verdens og definitivt ikke noe å leve av. 

 

Har du dyr?
Ja, jeg har en katt. Chico heter han. Den lille babyen min kan du si. Det er vi to som er hjemme alene på dagen når resten av gjengen er på skole, barnehage og jobb. Han liker å kose mye, så jeg er bokstavelig talt dritt lei av han enkelte dager. Han maser, han sugler, han tigger, han røyter, men jeg elsker det kattedyret. Jeg trodde ikke jeg gjorde det, men da han forsvant i sommer fikk jeg virkelig en støkk i meg og først da forstod jeg hvor mye det lille krapylet betyr for meg <3 Mer om det kan du lese HER.

 

Er du utdanna baker?
Haha, unnskyld at jeg ler, men nei. Jeg er jo helt amatør når det kommer til baking, og jeg har bare til nå prøvd meg på et par skikkelige kaker, uten spesielt mye hell på de to første. Bursdagskakene til Linda og Tristan synes jeg ble veldig fine, men jeg må nok jobbe litt med beregning av mengde smørkrem ;) Jeg sier tusen takk for alle kjempehyggelige kompliment, men de stakkarslige små kakene jeg har klart å smekke sammen er nok bare ren amatørmessig flaks, haha.

 

 

 

Kle deg ut som en indianer om du vil!

Ok, et innlegg jeg er forberedt på å få mye tyn for. Debatten rundt dette med indianerkostymer går meg på nervene. Alt folk på død og liv skal henge seg opp i og lage diskusjoner rundt til en hver tid, det er helt håpløst. Det er ikke en ting man ikke diskuterer. Til og med hvordan man skal sitte når man trenger å gjøre nummer to, er under diskusjon!! Altså, folkens, hallo?!

Jeg forstår selvfølgelig argumentene til dem som mener at "hvite" ikke burde kle seg ut som indianere fordi det var en minoritetsgruppe som ble fullstendig overkjørt av hvite folk og ble fratatt sin kultur, sin arv, sin tro, sitt alt. Historien ér grusom. Dessverre. Når det er sagt, er det snakk om mange hundre år tilbake i tid at disse overtrampene ble gjort ovenfor amerikanske indianere. Det mange ikke tenker på, er at det ikke bare er USA som har indianere. Nedover hele Latin Amerika finner man dem. Enkelte lever enda i fjellene på sine egne måter. Slik de alltid har levd. Selv om USA er verdens supermakt, så vil det ikke dermed si at de er de eneste man skal tenke på og ta hensyn til. Jeg skjønner at folk bare vil gjøre det som er moralsk riktig i forhold til kostymene, men vi må helt seriøst slutte å være så moraliserte at vi ikke lenger klarer å ha det gøy. Og nei, ikke på andres bekostning. Man må slutte å være så forbaska hårsåre ovenfor alt. I stedet for å vinkle så negativt og snakke om undertrykkelse og slakt, kan vi ikke tenke annerledes? Kan vi ikke tenke at det er flott at noen synes indianerdrakten er så fin at dem ønsker å bruke den når dem først skal kle seg ut? Kan vi ikke bære drakten som et tegn på respekt for det undertrykte folkeslaget? En ære til dem? Trenger alt å være et hån og mangel på hensyn?
Min personlige mening er at, ja, vi skal selvfølgelig ha respekt for andres kultur og hva som er hellig eller sårt. Det er det jo ingen tvil om. Det jeg derimot er uenig i, det er at alt som har vært vondt skal ties ihjel. Da er vi tilbake på min tankegang rundt det at alt skal være SoMe-perfect, og alt som ikke er det, det skal ikke nevnes. Med mindre man kan rakke ned på andre, da er det fritt frem. 

 

 

En ting jeg ikke visste om meg selv før jeg var 19 år, det var at jeg faktisk stammer fra indianere selv. Til min enorme glede, fikk jeg vite dette etter å ha vært super fan av Pocahontas siden barndommen. Likevel lar jeg meg vitterlig ikke provosere over at Siv Jensen kler seg ut som en indianer. Trenger jeg forresten nevne antrekket jeg ble påkledd til mitt eget utdrikningslag for fire år siden?

Når vi likevel er innom undertrykkelse og folkeslag som har blitt behandlet urett... Hvem sier noe om en mann kler seg ut som en høylandsskotte? En rabbi, en jøde, en munk...? Noen som kjenner historien til Skottland? Hvordan England til slutt slaktet høylendere og hele kulturen demmes? Hvordan språket demmes ble forbudt? Eller hvordan protestanter brant munkene levende i middelalderen fordi de nektet å konvertere? Historien om jøder trenger jeg neppe gjenta, men hvem hadde laget stor ståhei om jeg tok på meg en typisk Auschwitz-drakt og tegnet noe blod? Det er jo vanlige kostymer, men kun kostymet om indianere får gjennomgå.

Tro meg, jeg hiver gjerne på meg et indianerkostyme og jeg bærer det med stolthet!

 

 

 

 

Greit, nå har jeg lært!

Sukk, ja, man lærer hele livet. Både store og små ting. Etter snart 9 år som mor lærer jeg fortsatt, og i dag var det dette - legg litt mer penger i kvalitet, heller enn å kjøpe billige ting som går i stykker etter to måneder. 

I høst var jeg til innkjøp av intet mindre enn seks (!!!) par sko til ungene. Hverdagssko, støvler og innesko til begge. I går oppdaget jeg at ikke bare den ene, men søren meg begge ungene sine støvler var utslitt på hælen. Begge ungene gikk rundt i støvler med hull i. Og ikke bare en liten sprekk, store åpne hull! Så da ryker helt nye, eller, to måneder gamle sko rett i søpla og ho mor måtte ut i dag for å kjøpe nye.

I butikken kjente jeg på en viss irritasjon da jeg stod der og hadde noen spørsmål, en dame med en misfornøyd baby stod ved kassa mens hun som var på jobb stod utenfor butikken og skravlet med ei fra en annen butikk. I get it, det er tidlig på dagen, det er lite folk - men ta nå vare på de som faktisk er der?! Først da jeg klarte å oppnå blikkontakt med henne kom hun bort å spurte hva jeg lurte på. Det eneste som betydde noe for meg var kvalitet, prisen spilte ingen rolle. Nå skulle ungene få noe skikkelige greier. Jeg ville ikke kjøpe noe mer billige sko og risikere å måtte ut på ei ny runde om enda to måneder. Støvlene virket solide og gode. Hun sa det var sko som også fint kunne brukes om vinteren. To fluer i en smekk tenkte jeg. Men prisen. 399 pr. par.. Jeg følte det ble for billig. Rett og slett. Det høres så forbanna snobbete ut, og til vanlig ville jeg kviet meg for å bruke 800 kroner på to par sko som ikke var planlagt, men jeg var så innstilt på å betale dyrt for kvalitet at jeg ikke tenkte på at man faktisk kan få relativt gode sko til en ok pris. Og det følte jeg at jeg gjorde nå. Så gjenstår det bare å se ;)

 

 

 

5 ting jeg MÅ ha i hus til enhver tid

 

♥ Stearin og telys. Det spiller egentlig fint liten rolle om det er vinter eller sommer eller noe midt i mellom. Kubbelys og telys må jeg alltid ha stående. Ikke bare til pynt, men også reserve. Viktig å ha da jeg ofte får diverse innfall og får perioder der jeg brenner lys dagen lang. 

♥ Hygiene artikler. Vaskemiddel til vaskemaskin og oppvaskmaskin (evt zalo), håndsåpe, sjampo, deodorant, tanntråd og tannkrem, toalettpapir - ja, du skjønner tegninga ;)

♥ Bakevarer. Selv om jeg ikke har noen plan om å bake i nærmeste fremtid er det alltid veldig viktig for meg å ha nok mel, sukker og gjær. Alt det andre har jeg som regel da det ikke går like mye av det ved hver bakst, men jeg er jevnlig innom bake-skapet mitt for å dobbeltsjekke at jeg har alt jeg trenger HVIS jeg skulle føle for å bake en dag. 

♥ Batterier, penner, teip, saks og papir jeg kan skrive og kladde på. Hva er vel kjedeligere enn å gå tom for batterier i typ elektriske kubbelys, fjernkontroll, eller andre ting man gjerne vil ha i bruk? Eller at du må notere ned noe, skrive et bursdagskort eller gjøre en quick fix? Og det er jo typisk at sånt skjer på en søndag eller en kveld etter alle butikker er stengt. 

♥ Godteri. Enten det er chips, sjokolade, smågodt, kjeks, bakverk, spiller ingen rolle. Så lenge det er en eller annen form for søtsaker innenfor rekkevidden så går det bra. Jeg behøver ikke nødvendigvis spise alt med en gang. Det kan gjerne ligge i mange dager før jeg i det hele tatt har lyst på det, men bare tanken på at det ikke er noe godt i hus gjør meg stresset - og da vil jeg ha noe godt også er vi i en ond sirkel her, godtesuget og jeg.

 

Hva er det du MÅ ha hjemme?

Gleden av å glede andre

God morgen, og god mandag!

På lørdag hadde vi en fantastisk fin dag. Vi sov såpass lenge hele gjengen at vi ikke rakk frokost her hjemme før vi måtte farte avgårde til Sørlandssenteret. Vi skulle nemlig se på venneby showet. Lille pimpelipam synes vennebyen er kjempegøy og han er spesielt fan av Apa. Og derfor måtte vi selvsagt få med oss denne dagen. Jeg klarte til og med å bytte vakt på jobb for å klare å ta med mini på dette, og jeg er så glad for det! Spenningen og gleden hans var til å ta på. Gleden som lyste opp ansiktet hans hver gang en ny karakter kom i syne og opp på scenen var fullstendig priceless. Altså, dette hadde jeg gjort igjen in a heartbeat. Gleden og spenningen på mini var én ting, men jammen skal du tro gleden ble smittet over på ho mor også ;)

Jeg synes nok det var minst like spennende som han, haha! Lette febrilsk etter disse enorme kosedyrene med en gang jeg hørte noen sa de så dem komme. Sånn er det å være "voksen", si...

Det ble etter showet muligheter for high fives og klemmer, men det var så sjokkfullt med folk at det var dessverre nesten umulig å ta bilder. Disse var de beste jeg fikk.

 

 

 

 

 

 

 

Gleden over å gjøre noe for seg selv er én ting, men å gjøre noe for andre - og spesielt dem som betyr mest for deg, det er den beste typen glede! <3

7 år

God søndag!

Regnet veksler på å hølje ned og å ta seg små pauser mellom slagene. Himmelen er i alle fall grå og kjedelig, vinden er kald og tid ute er for lengst forbi hyggelig. 

Likevel er dette en veldig fin dag. Gubben står i skrivende stund på kjøkkenet og kokkelerer frem noe lasagne på bestilling av mini, mens Linda er avgårde på egne eventyr. Jeg, vel, jeg sitter her å tenker at dagens store begivenhet er verdt et innlegg på bloggen. Fordi i dag, for 7 år siden, holdt vi på å gjøre leiligheten vår i stand til å motta gjester. Vi hadde barnefri og skulle kose oss med drikke og gode venner. Min forestående oppgave var å ta ut søpla, så der stod jeg med en søppelpose i hver hånd da han kom mot meg. Han holdt rundt meg, og vrei seg så flau han var, i dét han spurte om jeg ville være kjæresten hans.

Veldig lykkelig svarte jeg selvsagt ja, og det ble et heller uromantisk kyss med en søppelpose i hver hånd ;)

Så i dag feirer vi (uten at han har peiling) vår 7 årsdag som kjærester. Kjenner jeg gleder meg litt til han leser dette innlegget og det plutselig går opp for han hva han har glemt hele dagen!


Et lite planlagt bilde, med flasker og det hele, men likevel det beste bildet for innlegget fordi - dette bildet ble tatt samme kveld ;)

 

 

Datenight med mini

Så i går kom det små tilbakeslag som gjorde ettermiddagen litt tung, men den herlige lille Lindaen min vet råd og foreslo for gubben om ikke de to kunne ha litt kvalitetstid alene, så kunne mini og jeg ha litt kvalitetstid alene. Alle syntes dette hørtes ut som en fin og god idé så gubben og Linda dro for å se My Little Pony på kino, mens mini og jeg gjorde oss klare for å dra på café. Underveis begynte jeg å angre på at vi skulle til byen, mens jeg kjørte nedover bakkene og regnet plasket på ruten. Jeg foreslo for mini om ikke han hadde lyst til å dra på kino han også, så kunne vi se Ninjago. Og dét hadde han selvfølgelig kjempelyst til. Så da havnet vi jaggu på kino hele gjengen, men på hver sin film.

Med popcorn, baconsnacks og brus satte vi oss spent ned i de deilige kinosetene. For ja, det var deilige, myke stoler man kunne legge ned ryggen og nyte filmen. Mini var helt oppslukt i filmen og fulgte overraskende godt med. Innimellom, særlig hvis det skjedde noe spesielt, kastet han et blikk bort på meg bare for å sjekke at jeg også fikk det med meg. 

Filmen var gøy den, men det beste for min del var litt kvalitetstid alene med minsten i hus <3 

 

Små ting som gjør livet bedre

Å velge musikk i bilen

Snille barn

Pent vær

Kvalitetstid med familien

Føle seg verdsatt

Gubben min 

God mat

Når nye episoder av favorittserien slippes

Å få viljen min

Høre at andre har det bra

Mine barns smil og latter

Stearinlys

Styggvær hvis jeg er inne - og ikke må ut

Å få telefon av noen man er glad i

Føle seg forstått

Masse idéer til bloggen

Positiv feedback

Kosekvelder hjemme

Dyne i sofaen

Når barna kommer å legger seg sammen med meg på morgenen før vi står opp

Roadtrips

Date night med gubben

Bake

Når katten prater til meg (ja, han svarer av og til med "mjau" hvis jeg snakker til han)

 

 

FACEBOOK ♠ INSTAGRAM SNAP: MATOAKAJ

 

 

 

Jeg spiser hva pokker jeg vil

Det er synd å si, men jeg kjenner og vet om alt for mange som lever på strenge dietter. Jeg har en god kamerat som er veganer. Og ja, det er et mareritt å ha han på besøk, for han kan jo ikke ha en eneste ting jeg serverer. Jeg hadde bakt boller i helga og tilbydde han noen. Nei, sa han.. Han kunne ikke ha egg. Stolt som en hane forklarte jeg at det ikke var egg i boller. "Men det er melk?" Spurte han. Game over. Melk var det - i massevis. Når kosthold går så langt at man faen ikke kan spise BOLLER på en lørdag fordi det inneholder melk?! Ingen ble drept eller flådd, kun melket...?

Nesten hver eneste dag leser jeg her eller der at man må drikke det, og spise det - eller ikke drikke og ikke spise det. Fra barndommen ble jeg fortalt at melk styrker skjelettet. I helga hørte jeg at melk bryter ned skjelettet. Spis hvitt kjøtt, kylling, ikke rødt, biff. Rødt fører til hjerte og kar sykdommer tydeligvis. I neste omgang sier de vi må spise mer rødt kjøtt fordi det er godt for deg. Brød, ikke spis det, da får du kreft. Brød - spis mer, det er rikt på fiber. Sjokolade er fy fy, det er mye sukker. Det fører til diabetes, fedme og stygge tenner. I neste øyeblikk bør man spise sjokolade, gjerne hver dag, men mørk sjokolade. Jo mørkere, jo bedre. For dette er bra for hjertet. Det som kunne føre til blodpropp forrige uke. Det siste jeg leste var senest i går. En overskrift jeg ikke en gang gidda å lese mer om. Ny forskning (som vanlig) viser at sukker har en direkte kobling til kreft.

Jeg kan vel fortsette i det nok så uendelige med disse utsagnene. I korte trekk kan man vel si at i media på alle mulige plattformer blir man den ene uken oppfordret til å spise det ene og det andre, mens neste uke er de samme matvarene kreftfremkallende og livsfarlige. Det er en evig labyrint i matveien og det er til å gå seg bort og bli svimmel av. Jeg har halvhjertet prøvd å følge med i perioder, men med det havet av alternativer som skifter effekt for kroppen til stadighet har det ført til at jeg ikke har gidda noe mer. Rett og slett. 

Tiden hvor jeg i det hele tatt prøvde å bry meg om kosthold er way past. Har jeg lyst på en juicy burger fra bensinstasjonen så spiser jeg det, og har jeg lyst på en sunn og god salat så spiser jeg det. Skulle jeg merke en ekstra valk eller at buksene blir stramme så får jeg heller ta en periode hvor jeg kutter ned på verstingene. Verre enn det behøver det faktisk ikke være. Jeg vil ikke kalle meg selv udisiplinert fordi jeg ikke "klarer" å føre et såkalt "sunt kosthold". For det er ikke det det handler om. For meg handler det om å leve livet, nyte den maten man liker og heller følge litt med på hva som skjer med kroppen underveis. 

 

5 ting jeg har lært i livet

Man lærer så lenge man lever. Man er aldri ferdig utlært, uansett hva man selv tror. Jeg har hatt mine emner hvor jeg har trodd at jeg visste alt - der tok jeg feil. Det har jeg gjort flere ganger. Og det er jeg 100% sikker på at alle andre har eller kommer til å gjøre i løpet av livet. 

En god gjerning går ikke ustraffet. Gjør du noe godt for andre, vil det på en eller annen måte backfire slik at du nesten skulle ønske at du lot vær. Det kan være små bagateller eller det kan være større problemer. Men utsagnet "no good deed goes unpunished" kommer ikke fra ingenting. 

Du vil bli såret. Du vil få hjertet ditt knust mer enn én gang i løpet av livet. Enten det er tapt kjærlighet, kjærlighet som ikke returneres, dødsfall, skader, ulykker, svik. Det er uendelig mye som kan skje, men én ting som er sikkert er at du vil gråte. Mye. Du vil føle deg håpløs og verden vil føles som et grusomt sted. Den eneste trøsten jeg har til deg som er der i dag - det går over. Ta tiden til hjelp. Den leger ikke alle sår, men den døyver smerten på de verste. Det blir bedre. 

Alt som kan gå galt, vil gå galt. Også kalt Murphy's law. For de aller fleste vil dette bare skje innimellom. Men for de som er så heldige som Atle og jeg, de vil få besøk ved en hver mulighet. Murphy vil alltid stå på lur i døråpningen og håpe på en mulighet. Har du for eksempel forsovet deg til jobben, kan du være sikker på at bilen ikke vil starte, og første bussen du rekker vil være veldig forsinket. Men som sagt, dette tilhører sjeldenheten for de aller fleste. Jeg misunner dere. Murphy er nok min nærmeste venn. Ikke beste, bare nærmeste. Vennskapet er ensidig.

Folk liker å se deg feile. Skryt og prestasjoner vil gi deg flest likes, men i det skjulte sitter bitre sjeler og gråter for din suksess. Er det én ting som selger, så er det elendighet og tragedie. Sjalusi vil jeg tørre å kalle det. Ikke la deg presses ned. Ikke la det ødelegge deg eller knekke deg. Hev deg over det og gå videre med hodet høyt. Ikke gi dem gleden eller overtaket.

 

Følg meg videre på Facebook HER ♠ Instagram HER Snap: MATOAKAJ

I dag fikk vi politi på døra

 

Nå som nervene begynner å roe seg, kan jeg klare å skrive om min heller så dramatiske morgen. Heldig som jeg er, tok gubben seg av barna så jeg fikk sove litt lenger i dag. Like før klokken ti måtte jeg innse at det ikke ble mer soving, så jeg stod opp og begynte med enda litt mer husarbeid. (Som om ikke det har vært nok av det den siste tiden). Jeg var på rommet til Linda og skiftet på sengen hennes da det ringte på døra. Vi ventet jo på kompis, så det eneste jeg stusset over var at han kom seg inn i blokka og plutselig stod utenfor døra. Med morrasveisen på halv åtte og briller på åpnet jeg døra og forventet å se kompis, men det som møtte meg var noe helt annet. Det første jeg så var uniformen. Jeg så bare rett i magen på denne svære mannen. Politi! Hjelp! Hva skjer nå? Hva har jeg gjort? Hva har gubben gjort? Øynene mine gjorde som på film, og fulgte kroppen oppover til jeg fant et ansikt på toppen. Jeg visste alt var bra med barna for de var jo her hjemme. Han så på meg og sa et navn i en spørrende tone. Øøøøhm, nei? Svarte jeg.. Phew!!! Det var ikke oss de var ute etter. Det var noen andre de skulle ha tak i..

 

 

 

I min panikk forsvant jo alt av logikk, fornuft og hva ikke, ut av meg, og katten som nettopp er kommet hjem etter tre måneder på rømmen stakk jo selvfølgelig ut. Så i klassisk Kristina stil, måtte jeg dumme meg ut foran politiet for å løpe etter den jævla katten som heldigvis løp oppover - dead end! 

Heldigvis var gubben der samtidig med meg, så han pratet litt med dem da de prøvde å kartlegge hvor de andre bodde. Etter det verste sjokket hadde lagt seg ble jeg fryktelig fokusert på overleppa til den ene politimannen. Han hadde et stort arr som sa meg at han var operert for hareskår (leppe/gane spalte?). Og denne lille detaljen hang jo selvfølgelig jeg meg opp i og klarte ikke følge mer med i samtalen.

Er det ikke typisk? Typisk meg.. Nå i etterkant sitter jeg her å bare rister på hodet av meg selv. Altså, politiet står på døra og leter etter en hel familie, og alt jeg klarer å konsentrere meg om er et arr?? Kristina i et forbaska nøtteskall altså.. Haha!

 

 

Facebook ♠ Instagram ♠ Snapchat: MATOAKAJ

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017
Kristina

Kristina

28, Kristiansand

Hei! Jeg heter Kristina og blogger enkelt og greit om det jeg har på hjertet. Litt hobby, litt baking, litt familie, tanker, følelser, shopping, ja - litt av alt. Hyggelig at du tok turen innom! Legg gjerne igjen en kommentar :) Jeg kan kontaktes på mail: calenja@gmail.com Snap: Matoakaj

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker