Jeg bare MÅ vise denne her!

Ok, så nå nylig måtte vi altså da kjøpe ny sykkel til Linda ettersom den gamle ble stjålet. Den nye sykkelen er jo knallfin! Kjempefornøyd med den. Verdt hver ei krone. Så med sykkel in mind, fant jeg ut at, tja, kanskje jeg også må ha meg en sykkel? Jeg har jo hatt lyst på en ganske lenge nå. Så kan gubben skaffe seg en, også kan vi dra på sykkeltur sammen? Syns du så det, ikke sant? Meg, på sykkel? Haha! Vel, det ble som jeg planla og den samme kvelden satt jeg på nett for å finne den perfekte sykkelen. Jeg liker jo aller best disse såkalte by-syklene med litt "runde" kanter hvis jeg kan kalle det for det. Var innom alle de vanlige sidene og store kjedene her i landet og fant noen som var sånn halvveis det jeg var ute etter. Til slutt googlet jeg "kjøpe sykkel på nett" og kom frem til en nettside jeg aldri har hørt om før. Og der vettu! DER fant jeg den perfekte sykkelen til meg. Og oh my god altså! Jeg bare falt pladask der og da. Jeg visste det var denne sykkelen jeg måtte ha. Og jammen kjøpte jeg den med en gang.

For en knapp uke siden var den fremme på postkontoret og jeg var så klart rett nede for å hente den. Den var helt lik bildene på nettsiden og jeg bare elsker den! Har en ordentlig vintage look, med moderne vri. Altså, SE!

En kan ikke unngå å falle for denne her skjønnheten <3 Og jammen har jeg prøvd meg noen små turer også gitt. Det har riktig nok vært tøft for mine stakkars lår, men jeg vet at jeg bare har godt av det ;)

 

Hva synes dere om sykkelen? :)

 

McDonalds serverer halv-spist mat

Hva er det kvalmeste man kan tenke seg når andre lager mat til deg? Hår i maten? Snørr? Spytt? Det er ganske mye gross folk kan finne på bare for å være noen jævler hvis en skal kalle en spade for en spade.

Selvfølgelig KAN det være en logisk forklaring på denne burgeren gubben min fikk servert på McDonalds i Kristiansand sentrum i natt. Det kan også være at ting er akkurat slik det ser ut som. Noe jeg for guds skyld håper det ikke er. For hva er det egentlig det ser ut som?

For meg ser det unektelig ut som om noen har tatt seg en jafs av dette kjøttstykket før de har lagt det pent på burgeren og pakket den ferdig. Blir kvalm av bare tanken!

Hva tror dere er historia bak denne?

Kan det reddes?

Hei!

I går var jeg fraværende fordi gubben og jeg var på roadtrip. En skulle tro vi var lei av å sitte i bil etter vår siste roadtrip, men den gang ei. Lillesøster til gubben skulle flytte østover, så vi tilbød henne å kjøre litt ting. På vei hjem fant vi en kjempekoselig rasteplass litt borte fra hovedveien. Der var det vann og muligheter for å bade. Rolig og hyggelig plass. Vi gravde frem den nyinnkjøpte og geniale gass "grillen", grillspyd og kyllingvinger og stekte i panna. Nydelig lunsj på veien!

Men tilbake til dagens tema. Kan det reddes? Gubben og jeg holder på å male dette grusomme rommet i dag. Det er ikke hjemme hos oss selv så vi har ikke all verdens med frihet. Tapeten kan ikke fjernes fordi det ikke er noe annet enn plater og eller mur bak. Alt etter hvilken vegg det er.

Vi må rett og slett male over tapeten.. Nå er det bare å håpe på det beste og at resultatet blir overkommelig 🤞

Når alt er ferdig malet skal jeg selvfølgelig komme tilbake til dere med en oppdatering ;)

For nå - ha en flott søndag! Kos dere, og nyt fridagen 💋

Det har vært tøffere enn antatt

Hei bloggen!

Nå er vi vel alle mer eller mindre kommet tilbake til virkeligheten og hverdagen. Tilbake på jobb, skole og barnehage. Barn over alt har fått nye klær, nye sko, nye sekker og nye skolesaker. Mange små har for første gang satt sine bein i et klasserom fulle av forventninger og spenning. La oss bare håpe og be at flest mulig (i beste fall alle) får en god start på dette skoleåret. En slik start at de går hjem med et smil og gleder seg til neste dag.

Gleder seg til å treffe de nye vennene sine, men også skolen i seg selv. Trivsel er i mine øyne alfa og omega for vekst og produktivitet. Ikke minst for å evne å lære. Så med alt det sagt, så vil jeg ønske alle store og små håpefulle et riktig godt skoleår <3

Det som derimot har vært tøft her i hus er heldigvis en annen sak. Men det har vært mye hardere enn antatt. Ungene har lagt seg sent hele sommeren. I Spania var det dager hvor de var våkne til etter midnatt. Det er bare slik kulturen der er. Til vår store glede sov de naturligvis lenger dagen etter ;)

Nå som vi skal opp tidlig i hverdagene er ikke det en like bra ting. Linda er nå seg selv lik og er oppe før hanen galer. Tristan derimot er en annen sak. Selv om de er i seng til klokken 20.00 om kveldene nå, er Tristan så trøtt om morgenen at han nekter å stå opp. Jeg løftet han ut av senga si i dag og tok han med på do. Likevel snek han seg tilbake og krøp under dyna, haha!

Altså, det er ikke bare oss voksne som sliter med å komme tilbake til rutinene og å stå opp tidlig. Mini er i samme modus. Tenker vi bare må komme litt inn i det igjen så går det seg vel til ;)

Brente broer

Husker dere dette innlegget som jeg skrev på mandag? Det ble som forventet tatt veldig dårlig imot. Det endte med personangrep i lik skala og sure miner. Jeg har likevel valgt å beholde innlegget i sin opprinnelige stand fordi det er et innlegg fra hjertet. Om ikke et velment innlegg, men et ærlig innlegg. Et innlegg med følelser jeg sitter inne med i en sak jeg har blitt involvert i. Det er egne ord som er satt på disse følelsene. Etter slik jeg først skrev innlegget til slik det så ut når jeg valgte å trykke "publiser", synes jeg det er rent og ryddig. Jeg synes ikke det er nevneverdig ufint selv om det jo er litt krasst. 

Det fine med Norge er at vi har noe som heter ytringsfrihet. I følge loven skal man kunne si hva man mener uten å straffes for det. Men så har vi andre lover da. Man har både moralpoliti og normer. Jeg vet godt at jeg bryter moralske normer ved flere av innleggene mine. Norge er et land hvor man skal få lov til å være seg selv 100% - så lenge man er som alle andre ;) Eneste vei utenom er kjønnsskifte, homofili og jenter som er stolte av kurvene sine. Noe som selvfølgelig er kjempe bra!

Men det var én ting som ble sagt til meg i forbindelse med mandagens innlegg som fikk meg til å tenke. "Dette er ikke deg, eller slik jeg har kjent deg". Nei, det er helt rett det. Men vet du hvorfor? Det er fordi jeg aldri har vært "meg". Det er fordi jeg alltid har strevet med å tilpasse meg normen. Jeg har alltid stengt meg selv inne fordi jeg frykter så sterkt hva folk vil si og tenke om jeg er meg selv. Nå med bloggen som begynner å bli litt forhatt av enkelte, har jeg bygget meg selv litt opp. Jeg har på et helt nytt plan opparbeidet meg en indre styrke jeg ikke før har hatt. Jeg har sluttet å bry meg om hva folk tenker og sier. Det får være demmes problem. Jeg er ikke lenger den jeg var for et år siden. I 2017 har det skjedd MYE og jeg som person er en helt annen. Det rareste er at jeg trives så godt med det. Jeg ser at jeg brenner broer, men hvorfor ikke? Hvorfor skal jeg beholde folk i livet mitt som ikke godtar meg for den jeg er? Som ikke aksepterer meg med de feil jeg har? Som ikke har forståelse for hvorfor jeg gjør de tingene jeg gjør - uavhengig av bloggen. Det være seg familie, bekjente, eller hvem som helst.

Jeg har latt meg styre av dem rundt meg i alle år. Jeg har latt det sosiale bildet styre hvem jeg vil være og hva jeg vil være. Men ikke mer. Ikke nå lenger. Nå er jeg bare Kristina. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Bare Kristina. Mor til Linda Maria og Tristan Emilio, kone til Cristobal og forfatter av denne bloggen. En person med meninger, og følelser. En person med behov for å få ut det jeg har på hjertet. En person som ikke takler rykter, urettferdighet og sladder. Bare meg.

Årets tøffeste valg

I skrivende stund er jeg faktisk på bussen, på vei til jobb. For dem som skulle treffe meg i dag vil det ikke vises at denne dagen er litt ekstra tung. Det vil ikke slå deg at jeg har tatt den aller vanskeligste avgjørelsen i 2017, i dag.

Jeg vil fremstå blid og hyggelig som jeg pleier.

Det vil ikke dermed si at jeg ikke har tatt harde valg i år, for det har jeg så absolutt. Selv om en skulle tro det å flytte fra Vestnes til Kristiansand var en utrolig big deal, var det faktisk ikke det. Jeg gikk etter magefølelsen og har ikke angret ett sekund. Avgjørelsen har riktig nok bydd på et helt hav av utfordringer og mye har gått oss i mot. Likevel er vi her. Likevel har vi det bra og trives. Vi er tross alt hjemme igjen.

Dagens avgjørelse er en som gjør vondt, og jeg kjenner på en slags anger. Samtidig er det ikke alt som lar seg gjøre, det er ikke alt man kan kontrollere selv. Enkelte valg er de riktige, selv om det er det siste man ønsker her i verden. Og det er en slik avgjørelse jeg måtte ta i dag i all hast.

Nå må jeg avslutte her og kikke ut av vinduet før jeg blir skikkelig kvalm. Ønsker dere en fantastisk onsdag! <3

Min aller største støttespiller

Er det én person jeg alltid kan regne med, er det gubben min!

Uansett humør på meg, så er han alltid der. Han er ikke alltid like blid om jeg er på krigsstien, men han aksepterer meg og elsker meg for akkurat den jeg er. Jeg kan klisjéen tro, være meg selv 100% i hans nærvær og det er verken kleint eller flaut. Han er akkurat lik mot meg og folk stusser av og til på hva som er galt med oss. Det er heldigvis ingenting galt med oss. Vi er bare to individer som er så glad i hverandre at ingenting kan endre det. Vi kan kalle hverandre de styggeste ting på jord, men vi ler begge to fordi vi har en egen intern humor ingen andre vil forstå seg på. Vi er hverandres største støttespillere og vi vet alltid at vi har hverandre i ryggen i en hvilken som helst situasjon <3

Oss to for alltid!

5 ting jeg burde angre på

♠ Utlevering. Noen mener jeg utleverer folk på bloggen min. Til en viss grad har de kanskje rett. Samtidig vil jeg tørre å påstå  at verken jeg eller dere er interessert i at jeg bare skal skrive om meg selv. Meg selv, meg selv, meg selv. Hvor ensformig og kjedelig er ikke det? Så klart, mange ting egner seg ikke på en blogg. Mange ting er private. Og de tingene holder jeg privat. Når det kommer til ting som tar så sinnssykt på meg at jeg ikke lenger vet hvor jeg skal snu meg, da tyr jeg til bloggen. Da gir jeg egentlig en blank F i hvem som blir såret og hvem som føler seg truffet. Da har jeg latt meg selv bli tråkket på lenge nok. Jeg nevner alltid minst mulig om personene det gjelder, selv om jeg vet at de aller nærmeste vil naturligvis forstå hvem de er. Det er ikke til å unngå, uansett hva jeg skriver om. Når jeg vet at det blir snakket urett om meg eller noen jeg er glad i, da føler jeg det blir riktig å snakke ut. Få fakta på bordet. Jeg klarer ikke stå på sidelinjen å se urettferdighet uten å gjøre noe. Og som jeg har sagt mange ganger før, bloggen er min eneste stemme. Selv om ikke det legges igjen kommentarer direkte på bloggen så får jeg tilbakemeldinger, jeg vet at budskapene mine kommer frem. Så nei, jeg angrer ikke på det. Det føles ikke nødvendigvis godt, men det føles rett.

 

♠ Bekjentskap. Jeg har etablert mange nye bekjentskap i mitt liv. Jeg kan ikke si hvorfor, da jeg ikke vet, men det ender som oftest med at jeg trekker meg unna og kutter kontakten helt. Men så hender det jo også at jeg roter meg borti folk som ikke er bra for meg. For eksempel er de verste jeg har hatt med å gjøre i mitt liv, lagt langt bak meg for et godt års tid siden. Etter all drit de gjorde mot oss over lengre tid for å ødelegge oss økonomisk, ødelegge familien vår og oss som et par, burde jeg angre på å bli kjent med dem. Men det heter seg at alt skjer av en grunn. Og det kom noe godt også av å bli kjent med dem.

 

♠ Barn. Av og til føler jeg at jeg ikke burde hatt barn så tidlig. Men som så mye annet i mitt liv, kom førstemann som en overraskelse. Til tross for sjokket da jeg først fant det ut, har hun gitt meg så utrolig mye glede gjennom de snart 9 årene hun har beriket livet mitt. Jeg tør nesten vedde på at en hver mor vil si at det er umulig å angre på barna sine. De er barna våre. Den største skatten vi noen gang vil ha. Uerstattelige! I mitt tilfelle går det ikke an å angre. Jeg elsker det lille bøllefrøet og lillebroren hennes mer enn mitt eget liv. Og hadde jeg fått en ny mulighet i livet, ville jeg gjort akkurat de samme valgene igjen <3

 

♠ Brukt for mye penger. Tja, av og til bruker man penger man ikke har. Noen ganger prioriterer man feil. Jeg har gått på den blemma. En gang fikk jeg et gullkort av Cresco i postkassen. Just like that. Ung og dum som jeg var, brukte jeg jo kortet. I etterkant skulle det jo også betales, noe som ikke alltid var like lett etter hele saken med LMC. Men til gjengjeld fikk jeg opplevelser ut av det. Jeg fikk glede folk som stod meg nært og jeg fikk oppleve fine ting med mine aller viktigste mennesker.

♠Vært for åpen. Jeg er en enten/eller person. Enten deler jeg ingen verdens ting, eller så deler jeg alt og mer til. Senest på søndag hadde jeg en dag på en gruppesnap. Jeg er usikker på hvor mange som faktisk er medlem der, men det er jo noen hundre som ser storyen. Der valgte jeg å være veldig åpen om et spesifikt tema som i utgangspunktet er tøft. Og responsen i etterkant var helt insane. Jeg opplevde å få så mange fortellinger om skjebner der ute. Mennesker som hadde diverse utfordringer i hverdagen og hvordan de hadde jobbet med å bli bedre. Igjen, jeg burde angre på at jeg forteller for mye, men det viser seg stadig at det har sine fordeler. Man kan være til hjelp, trøst og støtte for andre. Og finnes det noe bedre?

UKEN SOM GIKK (32)

 

UKENS GLEMTE

Kremt, først nå som jeg skulle skrive dette innlegget og lete frem riktig uke nummer, gikk det opp for meg at jeg neimen ikke posta et "uken som gikk" forrige uke? Det ser også ut som jeg glemte tirsdagens "5 ting".. Det er vel sånt som skjer når man sitter i bil med varierende dekning sammen med syv andre personer på tvers av Europa. 

 

UKENS OPPLEVELSE

Uten tvil Paris! Hele turen var selvsagt en opplevelse, men det største høydepunktet var jo uten tvil at vi endelig kom oss opp i Eiffeltårnet. Vi stod i kø med syden-klær siden jeg hadde glemt å pakke til hjemreisen. Det regnet og det blåste en del. Ungene ble utålmodige, men de var likevel kjempeflinke å vente i køen. Tålmodigheten lønnet seg til slutt da, for vi kom oss nå endelig opp! Riktig nok ikke helt opp siden vi hadde et trangt skjema, men det kan vi alltids ta igjen en annen gang.

 

UKENS ÆSJ

Noe av det ekleste og kvalmeste jeg noen sinne har sett i hele mitt liv! Altså, det var så æsj at jeg ikke en gang klarte å bli igjen to sekunder for å ta et bilde. Linda og jeg gikk inn på en do på en rasteplass nær Burgos i Spania etter vår første overnatting på veien. Allerede før vi gikk inn "døra" som ikke var en dør, bare  en åpning, kjente vi sterk lukt av urin. Vi holdt oss for nesa og åpnet døren til en av båsene. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg kikket inn. Det var jo ingen do!! Det jeg fant var et hål i bakken!!! Æsj!! Det var riktig nok formet som et toalettsete, men likevel. Var det forventet at vi skulle sette oss på et gulv som stinket urin? Jeg kunne kjenne hvordan sykdommer og bakterier bare ventet på å krype opp i rompa mi. Nei fy og æsj, det ble med at vi måtte holde oss og vente til vi kom til en bensinstasjon langs veien. 

 

UKENS SKUMLE

Det var veldig tidlig på morgenen, og vi hadde akkurat våknet, pappa og jeg. Resten sov i setene sine bak i bilen så vi bestemte oss for å bare kjøre. Vi måtte rekke båten fra Hirtshals til Kristiansand noen timer senere. Langs motorveien skulle pappa kjøre forbi en lastebil. Han må ha havnet i en blindsone, for lastebilen begynte plutselig å blinke seg ut og skulle over i vår fil. Pappa stod på tuta, og lastebilen la seg heldigvis tilbake. Det var en close call, men gikk bra i siste liten. Med hjertet i halsen kjørte vi videre og kom frem i tide. 

 

UKENS INNKJØP

Høhø, det ble vel hovedsakelig handelen på taxfree butikken.. Nå er jo ikke vi folk som røyker, ei heller drikker noe særlig. Så selv om folk flest handler billig tobakk og alkohol, handlet vi godteri. Det ble vel en ren tusenlapp bare i godteri. Nå er jo nesten sommeren 2017 over, så nå kan vi ta det litt med ro før sommerkroppen 2018 skal presenteres ;)

 

UKENS OPPDAGELSE

Altså, at Linda Maria gullet mitt begynner å bli stor er ingen hemmelighet. Jeg vet jo det. Det er jo flere år siden hun begynte på skolen. Her om dagen stod vi på en butikk på Sørlandssenteret for å finne matboks og drikkeflaske til henne som ikke bar så "barnslig". Hun skulle tross alt begynne i.... Hæ? FJERDE klasse?! Hæ, what?? Nei? Fjerde? Kan det stemme? Er ho blitt så stor? Kan'ke stemme.. Jo.. Det stemte det. Fjerde klasse!! Hva skjedde med den bitte lille prinsessa mi som løp rundt i bleier og stjal mamma sine sko med høye hæler? Fjerde klasse.. Wow!

 

UKENS FORBANNA

Hoho, det er fint lite som gjør meg sint på et øyeblikk, men denne her karen trykket på alle mine røde knapper på en og samme gang. En gutt som skal gå i sjette klasse hadde fortalt Linda at han var forelsket i henne og spurt om hun ville se "privaten" hans. Hun og de andre barna hadde sagt nei, men han hadde likevel vist den frem, for så å vise bakdelen sin. Heldigvis kom de hjem og fortalte hva som hadde skjedd så gubben, jeg og søsteren hans trampet bort til fotballbanen og satte han på plass. Håper bare han forstod alvoret og at det ikke skjer igjen.

 

UKENS DEILIGE

Å dusje hjemme!! For all del, vi fikk jo dusjet underveis også, men det er ingenting som slår en dusj hjemme hos seg selv. Det var skjønt. Ta på seg rene klær rett fra skapet, sove i sin egen seng. Ah, bare deilig!

 

Jeg klarer ikke holde kjeft lenger

Akkurat i dag sitter jeg masse blandede følelser inni meg. Det kjennes som om det henger en mørk sky over flere jeg er glad i for tiden. Selv om jeg ikke blir berørt personlig, blir jeg på en måte det likevel. Husker dere dette innlegget om hvordan NAV robber folk for alt de eier og har? I og med informasjonen i innlegget sier det seg vel selv at dette er en person som står meg nært. En person jeg alltid har visst om, men som jeg bare nylig har blitt ordentlig kjent med og fått et nært og godt forhold til. 

I dag ringte han meg og fortalte at utskrifter fra konto, lønnsslipper og kontrakter ikke var "nok" dokumentasjon for NAV. Ergo de kommer til å fortsette å trekke hele lønnen hans. Jeg har mye sinne som vil ut, men jeg skal forsøke å holde innlegget saklig. Vedkommende som er far i denne bidragssaken er som sagt en jeg ganske nylig har blitt ordentlig kjent med. I alle år har vi likevel hatt sporadisk kontakt og ofte har det endt i stygge krangler og total kutt av kontakt. Jeg vet at dette ikke er et perfekt menneske. Jeg vet han kan være vanskelig. Men hvem er perfekt? Hvem er en drøm å være rundt til enhver tid? Ikke jeg i alle fall. Og ikke mannen min. Ikke en gang ungene mine!

Det hele startet med en fornærmet unge som ville straffe sin far og dro en historie til naboen. Halvannet år senere risikerer faren fengsel for noe han aldri har gjort. Barnevernet vil ikke høre på far. De vil ikke høre på vitner som har godt å si om han. De har skrevet sin egen versjon av avhørene. Dette kan jeg garantere fordi jeg har lest både barnevernets OG politiets versjon fra samme person og det er to helt forskjellige historier. Det er mye som ikke stemmer i saken og det er til og med gått så langt at fylkesmannen skal inn å undersøke saksgangen til barnevernet. Det skulle ta tre brev og en streng beskjed fra advokat, men etter et år har de endelig gått med på å undersøke. 

Så i mellomtiden står vi her da. En familie risikerer å miste en far, en ektemann, en bror, en onkel og en bestefar. Alt fordi en pengegrisk ekskone drives av summen på bidraget som ruinerer mannen som må betale det, og ikke minst summen barna kan få i erstatning hvis de vinner saken. Altså, 65K til hvert av barna sine?! Wow, why not liksom? Det morsomme er at første gangen mor til barna ble avhørt fortalte hun bare gode ting om eksmannen sin. I etterkant må det ha kommet frem noen lukrative tilbud, for ved neste avhør hadde han plutselig kidnappet henne og gud vet hva. 

Kjenner at jeg sliter veldig med å holde meg saklig, men det er så mye sinne og frustrasjon i meg at jeg holder på å eksplodere. Det norske rettssystemet er helt latterlig! Hvis en etat bare kan skrive hva pokker de vil, kun på trynefaktor og politiet tar hver ord for god fisk, selv uten beviser, hvor i helsike er rettsvernet til dem som blir anklaget? Jeg er fullstendig klar over at dette innlegget vil brenne broer, men skal jeg være helt ærlig er det broer jeg verken bruker eller trenger. Det er broer jeg bare brukte en periode av livet mitt, men som ikke brukes lenger. Er det ÉN ting i verden jeg ikke kan fordra, så er det urettferdighet og løgn. Så at en ungdom kan gråte til sin far om savn og kjærlighet, men likevel fortsette en straffesak fordi det ligger en pengesekk på mållinja, det gjør meg kvalm. Det er så usmakelig at jeg ikke forstår hvordan de klarer å fortsette. 

Verken politi eller barnevern vil høre sannheten i denne saken. Ingen vil høre hva jeg eller andre med gode ord, har å si om far. De skal ta han, og sånn er det bare. De har kalt inn personer som har sett han i forbifarten én gang til å vitne. En gammel nabo er kalt inn. Men ikke hans aller nærmeste? Ikke gudmor til en av de minste, som kjenner han godt. Ikke hans beste kamerat gjennom de siste 15 årene. Jeg har holdt inne min frustrasjon over dette her lenge nok. Jeg har holdt kjeft lenge nok. Jeg har stått på sidelinjen og sett på. Fullstendig hjelpesløs, ser jeg hvordan en familie blir maltraktert av den norske stat og ingen bryr seg. Ingen gjør noe. Alt er liksom greit. Takket være vårt trygge, ærlige, og rettferdige rettssystem.

Ny start - ny sykkel

Hei igjen, dere!

For å gjøre litt opp for mitt veldig sinte innlegg fra i dag tidlig, tenkte jeg at det kunne være hyggelig å dele noe positivt og gøy med dere nå. Kanskje noen husker at sykkelen til Linda ble stjålet her for noen uker siden? Er vel tre, fire uker siden nå. Vel, den kom aldri til rette, så en eller annen tosk sykler nå rundt på den råtne, rustne sykkelen hvor girene ikke funket, håndbremsen var kappet av, og hjulene omtrent tomme for luft. Den sang som dere forstår, på siste vers og ny sykkel var uansett i planene. Dette var bare hennes første sykkel vi kjøpte billig brukt, for å øve på å sykle uten støttehjul. 

Nå derimot, nå begynner hun på ny skole, en ny start med blanke ark. Og da passer det vel sabla godt med en ny sykkel også? Ikke bare en ny sykkel, men en utrolig fin, ny sykkel! Og Lindagullet var så utrolig glad og nesten ekstatisk da jeg kjørte avgårde for å hente den hos faren hennes i går kveld. Han var nemlig så grei å hentet den på posten mens vi var i Spania, og nå hadde han til og med skrudd den sammen så den var klar for henne. Lykke, er et svakt ord for det hun følte <3

Vinden ødela bildet litt, men pytt - se så fin! Ja, sykkelen også ;) Kjøpte med en lås au. Sånt kan være greit å ha her på Slettheia, haha! Sykkelen er litt stor enda, men så har hun den en stund. 

 

Hva synes dere om sykkelen?

Han blottet seg for barna (OBS: grove detaljer)

Nå som jeg har fått roet meg ned kan jeg skrive dette innlegget. I går var jeg så sint at hele kroppen ristet og blodet boblet. Vi kom som sagt hjem fra ferien i går og barna var ute og lekte med de andre barna som de bruker å gjøre her. Alt gikk som normalt. De lekte, de syklet, de kranglet. De var uenige, så var de enige også ramlet mini en gang eller tyve. Akkurat som det pleier å være.

Etter de hadde vært ute noen timer kom barna opp i leiligheten og fortalte om en "stor gutt" som viste privaten sin til dem. Han hadde sagt at han var forelsket i Linda og spurt om hun ville se "privaten hans". Jentene hadde sagt nei, men han hadde likevel dradd ned buksa og flashet det han hadde. Både foran og bak. I tillegg hadde han spurt jentene om de ville sutte på den. 

Når jentene kom og fortalte dette til oss kjente jeg mammahjertet mitt hoppet over en god del slag i panikken for at noe sånt har skjedd 50 meter fra der jeg satt. Jeg reagerte med å fly opp av stolen, fortelle gubben hva barna hadde fortalt og i løpet av sekunder var vi, svigerinnen min og barna på vei ut døra. Vel fremme på fotballbanen satt guttene i en ring. Da de så oss spratt de opp og sverget på at de ikke hadde sagt noe. Til og med han "skyldige". Men hvis han ikke hadde sagt noe, hvorfor trodde han da vi var sinte? ;)

Gubben kappet han rett av på unnskyldningene sine og sa klart i fra at sånn gjør man bare ikke. Jeg brøt inn og sa til han at hvis det noen gang skjedde igjen, kom jeg til å dra han etter ørene hjem til foreldrene og fortelle dem hvordan han oppfører seg. Og jeg gjentok noen ganger i en heller sint tone at man skal respektere jenter! At sånt her gjør man bare ikke! 

Den stakkars gutten var livredd. Han hadde gjort en forferdelig ekkel ting og skremt jentene, men jeg syntes likevel utrolig synd på han da vi gikk derfra. Jeg hadde lyst til å gå å gi han en klem. Hva er galt med meg liksom? Hehe.. Nå håper jeg i alle fall at gutten fikk seg en liten støkk og forstår hvor alvorlig det er det han har gjort. Og jeg håper han aldri våger å gjøre noe sånt her igjen. Og jeg håper han heretter lærer seg å respektere jenter. 

Jeg er så utrolig stolt av barna som kom inn og fortalte dette til oss. Dette er sånne ting som er utrolig viktige at barna deler med oss. Det som skjer ute kan ikke vi hjelpe med eller støtte om, hvis ikke vi vet hva som skjer. Og jeg gjentok meg selv til jentene, spesielt Linda, at det var kjempeviktig og kjempe-riktig å komme og fortelle oss hva som hadde skjedd.

Ved veis ende, og styrtrik!

Nå, dere.. Nå er det slutt. Ferien er over, vi er hjemme og over helgen er det rett og slett tilbake til virkeligheten. Tilbake til plikter, ansvar og rutiner. Tilbake til skole og barnehage. Eller kanskje tilbake blir feil å si. Vi har tross alt flyttet på tvers av landet og barna skal begynne med blanke ark i ny barnehage og ny skole. Gubben og jeg skal tilbake til våre helt nye jobber og en ny epoke starter for oss alle fire. 

Med oss i bagasjen har vi en fantastisk opplevelse fra denne sommeren. Vi har tatt tog til Oslo, måtte ordne med nødpass til Linda og ei natt på hotell før vi fløy til Malaga morgenen etter. En tur på cruise i Middelhavet fikk vi også oppleve, og turen ble avsluttet med en skikkelig roadtrip gjennom Europa. Vi kjørte fra sør i Spania, via Madrid til Burgos hvor vi overnattet. Dagen etter kom vi oss til Bordeaux og tirsdagen var vi endelig fremme i Paris. Ungene fikk endelig se det etterlengtede tårnet i byen og bilder ble knipset i fleng. De fikk oppleve Paris ovenfra og vi så byen helt til den svant ut i horisonten. Eller sorienten som bestemor ville sagt, haha <3

Alt i alt en super ferie som har gjort meg styrtrik med gode minner og opplevelser. Jeg tør dog påstå at dagen i Paris og Eiffeltårnet var den absolutt beste! <3

Vi er trygge!

God dag verden!

Vi er allerede godt på vei videre og kjørte akkurat inn i Belgia. Jeg har fått flere meldinger i dag av skjønne venner og følgere som var bekymret etter nyhetene fortalte om en bil i folkemengde i Paris. Heldigvis var det ikke en stor folkemengde, men noen få soldater ble likevel skadet dessverre.

Angrepet skjedde såvidt jeg vet i dag tidlig, nordvest for Paris, ikke veldig langt i fra der vi hadde campet for natten.

Vi kjørte ut av Paris rundt 21.00 tiden i går kveld og slapp å i det hele tatt være der når dette skjedde. Tenke seg til å kjøre bil ut av Paris etter enda en sånn hendelse? Nei huff, håper bare det går bra med de som ble skadet! Mine tanker går til dem.

Vi er i alle fall langt unna, trygge og ved god helse. Tusen takk til dere som har vært så søte å sendt oss omtanke <3 Det settes utrolig stor pris på <3

Hvor er vi nå? Hva er planen?

Bonjour!

Det blir vel den eneste rette måten å hilse på dere, nå som vi er i Frankrike :) Dagen i går gikk dessverre ikke helt ette planen og vi ligger nå alt for mange timer bak skjema. Planen var egentlig å parkere og overnatte i Paris i går. Men men! Alt til sin tid.

I skrivende stund er vi dog bare timer unna og ungene er i ekstase for å se Eiffeltårnet. Spenningen er til å ta på. Helt uvurderlig. Jeg skal heller ikke skyve under en stol at jeg er spent og gleder meg selv til å komme tilbake. Forhåpentligvis får vi ta oss en tur opp denne gangen, men det spørs. Vi må bare se hva tiden tillater.

Bare et kort, lite innlegg for å si hei til dere :) Håper alle koser seg og nyter siste rest av sommerferien!

Vi blogges <3

Vil du bli med?

Hei!

Jeg sender en aldri så liten hilsen til dere fra den franske grensen. Vi står i kø fra Irun på vei inn i Frankrike og barna er super spente!

Prøver å oppdatere mest mulig på Snapchat as we go, og jeg setter umåtelig stor pris på all den hyggelige tilbakemeldingen jeg får! <3

Hvis flere har lyst til å joine meg og oss på turen er det bare å legge meg til. Matoakaj heter jeg på snap. I morgen forventer vi å være fremme i Paris og det gleder vi oss vilt til alle sammen!

Håper dere har hatt en fin dag <3 Vi blogges!

Jeg har ikke noe valg lenger, jeg MÅ gjøre dette!

Etter innlegget om turen vår i den store borgen kjenner jeg på en enda større interesse for å gjennomføre guidet tur til Skottland og/eller England som jeg tidligere har snakket mye om. Jeg har vel heller ikke lagt skjul på at jeg er litt over gjennomsnittet interessert i Mary, Queen of Scots, og skulle GJERNE ønske meg en guidet tur i Skottland. Spesielt Holyrood Palace og Stirling Castle.

Mens vi gikk gjennom gangene i borgen og jeg så de høye veggene, alt av stein klosser, gikk jeg med en konstant følelse av "hva har skjedd her?". Ikke nødvendigvis noe vondt, men bare sånn generelt. Hva har skjedd her? Hva er historien til dette stedet? Hva ble dette fortet brukt som? Utenom det åpenbare - beskytte byen mot krigsskip. Og samtidig hadde jeg én ting som presset seg frem i hodet på meg - Mary. Jeg må. Jeg bare MÅ til Skottland. Jeg MÅ innom disse stedene. 

Litt spesielt kanskje... Altså, å være nesten en "fan" av ei dame som ble halshogget for flere hundre år siden. Men historien forundrer meg. Jeg er ganske betatt egentlig. Jeg har i korte trekk koblet at hun var "niese" av Henrik den 8 av England. Eller, bestemoren hennes var søsteren hans? Og sønnen hennes var altså han som var konge den gang Pocahontas kom til "den nye verden". Det er flere generasjoner og koblinger som trigger nysgjerrigheten min og nå kjenner jeg at det holder ikke å sitte hjemme å lese. 

Jeg vil dit. Jeg vil se det på ordentlig. Bilder er ikke godt nok lenger. Jeg bare MÅ dra dit! Er det mer å lære? Sannsynligvis... Men det finner jeg ikke ut om jeg ikke reiser. Det blir naturligvis ikke med en gang, men én dag SKAL jeg. Samme hva. Dette er nå første og viktigste punkt på min bucket list. 

En fantastisk opplevelse å avslutte turen med!

Da er vi straks klare for avreise her. I går kveld kom vi oss ENDELIG opp i den berømte borga vi har snakka om å besøke under hele oppholdet her. Det er en enorm og majestetisk borg fra (det jeg selv tror er fra) middelalderen. Store kanoner, fangehull, restauranter og nydelig utsikt over byen. Det kan nesten ikke forklares med ord. Til og med ikke med bilder. Bildene gir ikke området nok ære ettersom belysningen var heller dempet. Likevel skal dere få se noe av det fantastiske vi fikk se.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bli med meg på tvers av Europa!

Heisann!

Så tidligere i dag sa jeg noe om at turen hjemover blir lang. Planen er nemlig å kjøre bil hjemover. Så fra Malaga kjører vi innom Motril, handler litt mat til veien for så å sette nordover. I følge planen skal vi forbi/gjennom Madrid før vi kjører videre opp igjennom Frankrike, Nederland, Belgia, Luxemburg osv. Jeg husker ikke en gang rekkefølge, men det er en del land vi skal innom på veien. Og hvis alt går slik vi har planlagt, blir det en dag i Paris før vi kjører videre. Ungene er helt ville etter å opp i Eiffeltårnet, så vi satser på å få til det. "Ulempen" er jo at vi ikke reiser alene og har dermed flere å ta hensyn til, så vi må bare se hva vi rekker. 

På en måte gruer jeg meg skikkelig til turen. Tenk da, i BIL, i en uke... Sitte i bilen på dagen og sove i den om natten. Heldigvis er vi to sjåfører slik at vi kan bytte på kjøringen. Men mest av alt gleder jeg meg. Det skal bli en spennende tur. Det skal bli gøy å se nye ting, nye omgivelser. Følge litt med på hvordan terreng og bygninger forandrer seg underveis. Jeg tror dette kan bli en spennende tur. Og jeg håper det går bra med ungene underveis. Det er tross alt en veldig lang tur. 

Men nå dere, nå må jeg gjøre alt ferdig her. Pakke alt klart til i morgen. Da starter ferden! 

Vi blogges! <3

Jeg lar meg ikke friste

Mens jeg sitter her å skriver, er jeg kun ikledd en liten svart bikini. Jeg er alene hjemme mens gjengen bader. Dagen i dag virker eksepsjonelt varm og svetten pipler over hele kroppen min. Jeg sitter ute på terrassen med en flaske isvann og bare nyter solstrålene, den siste dagen vi har her i paradiset. Jeg hører barna leker og hyler av fryd. Jeg hører hvordan den ene etter andre hopper i vannet og det spruter. Men de er litt på avstand. Jeg sitter jo tross alt 50 meter bortenfor, med mac'en på fanget og skriver til dere. 

Periodevis i løpet av dagen, sjekker jeg innom SnapChat (matoakaj heter jeg der). Det er så utrolig hyggelig med nye følgere! Hei til dere <3 Jeg ser den ene etter den andre etter den tiende legger ut bilder av regn, grå skyer, 14 grader, men alle med mer eller mindre samme tekst - Typisk norsk sommer... Og jeg kjenner jeg gruer meg. Hjem til det der? Hjem til regn og under halvparten av temperaturen vi har her? Kjenner godt på det at jeg lar meg ikke friste. Eller, kanskje litt. Det er jo i overkant varmt her for en prippen "nordmann"(?) som jeg er. Ingen vind, ingen skyer, bare sol og varme. Det kommer jeg virkelig til å savne. Virkelig.

Men i morgen er det tilbake til virkeligheten. Da starter turen hjemover. Det blir en lang tur skal jeg fortelle dere, men det tar vi litt senere i dag ;) Håper dere får en fin dag, alle sammen <3

Derfor vil jeg aldri nå topplisten

Det virker for meg som om mange tror at så lenge man blogger, har man ett eneste mål - å nå topplisten. Leve av bloggen. By all means, jeg skulle ikke klaget om det en dag ble tilfelle at jeg kunne leve av bloggen. Men jeg er ingen tulling. Jeg vet at jeg ikke kommer til å havne der, og det er det mange grunner til. Nedenfor har jeg listet opp noen av grunnene jeg tror er vesentlige for at jeg holder meg i skyggen av toppbloggerne.

♦ Jeg har ingen barn jeg ønsker å henge ut. Heller ikke fedrene demmes. Jeg ønsker ikke å dele så alt for mye av det private, selv om jeg allerede har delt mye. En skulle nesten tro det ikke var mer å dele, men den som tror det tar grundig feil. Jeg deler villig det jeg anser som "ufarlig". Ting jeg mener kan skade meg eller andre vil jeg til vanlig ikke skrive noe om.

♦ Jeg har på meg klær. Sex selger. Det er det ingen tvil om. Derimot vil du ikke se nakenbilder av meg på bloggen. Jeg mener ikke de andre gjør det direkte, men å legge ut bilder av bar rumpe, eller en naken kropp kun ikledd laken er ikke helt min stil. Man skal selvfølgelig aldri si aldri, men slik jeg ser det per i dag vil ikke det være aktuelt for meg. Jeg er tross alt mamma til to små. Hvor gøy vil det bli for dem når de er 14 å høre at klassekameratene har sett mora halvnaken på nett? Nei, ellers takk.

♦ Jeg er verdens dårligeste løgner. Og da mener jeg virkelig verdens dårligeste! Jeg har ikke nubbe sjans om noen skulle konfrontert meg med noe som ikke er helt slik det skal. Jeg KLARER IKKE å lyve. I stedet sier jeg ting jeg ikke bør si, dessverre... Og med det sagt hadde jeg nok ikke klart å selge produkter i hytt og pine. Altså, la oss være ærlige - hvor ofte lever reklamen opp til realiteten?? Så nei, å selge hva som helst er ikke min sterke side dessverre.

♦ Bloggen gir meg glede. Jeg blogger ikke fordi jeg vil frem til topplisten. Jeg blogger ikke for å konkurrere ut Martine Lunde og co... Jeg blogger fordi jeg synes det er avslappende og gøy. Jeg blogger fordi jeg trives med det. Fordi det gir meg noe. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det, men bloggen fungerer som en slags terapi for meg. Har jeg noe på hjertet, godt eller vondt, hjelper det veldig å få skrivet det ned. Det hjelper å dele det med dem som ønsker å lese. 

♦ Bildene mine vil aldri bli gode nok. Jeg så senest i dag noen kommentarer frøken Raad hadde fått om at bildene hennes var tatt av en 12 åring og hun ble virkelig hånet for å ha dårlige bilder på bloggen. Hva med meg da? Jeg bruker jo utelukkende mobilen min når jeg knipser til bloggen. Før brukte jeg kamera, men etter jeg fikk iPhone 7+ bruker jeg kun den. Jeg selv synes bildene blir råfine for det meste, det kommer naturligvis an på lyset! Ikke minst er jeg ingen pro når det kommer til det å strike a pose. Jeg har en lang vei å gå. Men, jeg er ikke den som setter meg til med diverse redigeringsprogrammer for å gjøre bildene mine fine. Jeg tar bilde i godt lys, og med riktig vinkel og motiv kan jeg legge ut det meste. 

Så der har dere det. 5 grunner til at jeg aldri vil nå topplisten blant bloggerne. Synes jeg det er kjipt? Nei. Mister jeg motivasjon av det? Så absolutt ikke. Jeg er nok bare en av dem som trives her, midt på treet ;)

Bare for å skryte!

Finnes det en mor som ikke synes egne barn er de fineste i hele verden? Neppe.. Jeg er i alle fall ikke en av dem, for jeg forguder mine barn. Jeg synes de er de vakreste, smarteste, snilleste, beste barna i hele verden! Og hvorfor skulle jeg ikke synes det? Jeg har jo båret dem i magen min i 18 måneder til sammen. Jeg har ødelagt kroppen min og ofret mer enn jeg kan sette ord på, for dem. Og alt med glede <3 Og akkurat derfor, har jeg lyst til å dele noen bilder med dere, av det vakreste jeg vet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg fryktet for livene våre

Hvor mange som har vært på ferie en fremmed plass kan ærlig si at de aldri har mistet oversikten litt? Kanskje til og med gått seg litt bort? For all del, så lenge det går bra til slutt kan det være en spennende opplevelse å ta med seg videre i livet. 

I går var vi på en aldri så liten sightseeing med pappa. Vi satte oss i bilen og kjørte rundt i denne flotte byen for å kikke litt på omgivelsene og bare bli bedre kjent.  På den ene siden av veien kunne vi se flotte, store, nesten majestetiske hus - på andre siden små murhus med av-flasset maling og blikktak. Med andre ord store kontraster side om side. 


 

Mens vi kjørte bortover og beundret omgivelsene la vi merke til noe grafitti på en vegg lenger fremme. Den var egentlig litt kul, men her i Norge ville vi nok assosiert den med noen tullinger som tror de er såkalte "gangstere". Her nede derimot er saken en annen. Her nede betydde denne grafittien noe helt annet. Her betydde den at vi var i et område vi så absolutt ikke burde være i. Et område pappa hadde fortalt oss om fra før. Et område hvor selv politiet ikke dro. Ikke uten pansrede biler, skuddsikre vester og tungt bevæpnet. Og midt i smørøyet befant vi oss plutselig. 

Jeg hørte hvordan pappa begynte å stresse, og når det til og med kom et "helvete" fra han mens han lette etter en plass å snu bilen, kjente jeg panikken begynte å stige i meg. Hva FAEN gjør vi nå? Hvor drar vi herfra? Jeg så jo for meg galninger bak hver parkerte bil og hvert et hjørne, med hver sin machete klare til å slakte oss alle. Det verste var jo at barna var med i baksetet. Pulsen levde et liv for seg selv og jeg tenkte, this is it. Nå blir vi drept. Enten det, eller kidnappet og torturert. Alle slags mulige, groteske tanker løp løpsk gjennom hodet mitt. Og bare for å gjøre alt verre, åpnet pappa MITT vindu for å spørre en kar på gaten om veien. Kjære vene, jeg tenkte bare at nå er min tid inne. Nå forsvinner hodet fra kroppen min.


 

Men neida. Fyren var hyggelig han, og sa vi bare skulle fortsette fremover for å komme tilbake til byen. Eh, hallo! Pappa! Vi kan ikke kjøre videre denne veien!! Hjelp!
Men men, pappa kjørte nå han og riktig nok kom vi dit vi skulle. Viste seg at vi hadde kjørt forbi innkjøringen til favelaen, og slapp dermed unna med liv og lemmer i behold. 

5 ting som blir godt ved ferieslutt



 

♦ Rutiner. Slik det er nå vet jeg ikke forskjell på tirsdag og lørdag. Jeg har ikke peiling omtrent. Alle dager er like egentlig, vi står opp, spiser, kaster oss i bassenget og slikker sol til den går ned, så kommer kvelden hvor vi enten nyter den på terrassen eller så går vi en tur i byen. Til slutt er det tid for å legge seg også er det på'an igjen neste dag. Det er som tidligere nevnt korte dager og lange netter her ;) Vel hjemme kan vi få litt mer kontroll og rutiner innarbeidet igjen.

♦ Maten. Det er ikke til å skyve under en stol at det er masse god mat her, men ingenting slår maten hjemme. Det er på ferie man oppdager at man savner Norvegia sin gulost. Man savner Toro lasagne, Grandiosa og Hennig Olsen is! 

♦ Egen seng. Dere, det er ingen verdens ting som er mer behagelig å sove i, enn sin egen seng, er det vel? Uansett hvor godt man sover på hotell eller hva, sin egen seng er alltid best! Og vår seng er i tillegg helt ny, så den gleder jeg meg ekstra mye å komme hjem til!

♦ Selv om jeg vet jeg ikke må klage, skal jeg likevel være så ærlig og si det at jeg gleder meg veldig til å komme ut av dusjen uten å begynne å svette med en gang strålen går av. Her er det så varmt og deilig at man svetter det sekundet kroppen begynner å tørke. 

♦ Starten på en ny epoke. Uten at jeg skal gå noe særlig i detalj rundt det, vil det etter ferien være nye prosjekter på gang for oss og det gleder vi oss veldig til! Mer om det når tiden er inne.

 

UKEN SOM GIKK (30)

UKENS SPENNENDE

Altså, tre, fire timer før toget vårt til Oslo skulle gå, stod vi og pakket kofferter for å plutselig reise på ferien som i utgangspunktet var avlyst. Ungene la seg den kvelden med viten om at de skulle våkne neste morgen til den samme hverdagen. Til å leke med nabojentene slik de pleier. Sykle, løpe, leke... Men helt ute av det blå ble de vekket klokken fire om natten fordi jeg hadde fått et anfall tidligere på natten om å reise likevel. Drite i alt som ikke gikk vår vei. 

 

UKENS TRAVLE

Turen! Kjære vene... Vi ankom Oslo flyplass tidlig mandag, og dro rett til politiet for å få nødpass til Linda. Booket oss inn på hotell og dro på sightseeing i området. Dagen etter var det opp like tidlig som dagen før, og avgårde til Gardermoen for å rekke flyet klokken 06.00 til Malaga. Tristan hadde tisset ut den eneste shortsen vi hadde funnet da vi pakket, så vi jaktet på ny - uten hell. Ok, joggebukse til Spania da. Vel fremme i Malaga ble det en liten rundtur med buss før vi endelig fant kaia vi skulle ta båt fra. Og til vår store forferdelse tok ikke caféen kort da vi ville spise. Så, junkfood junkies som vi er, klarte vi å snuse opp en McDonalds. Til min store skuffelse hadde de ikke Chili Cheese! Etter noen timer tok vi en båt vi ikke visste var så fancy at den hadde basseng og soldekk. Da vi var sultne igjen etter noen timer gikk vi til caféen for til vår store skuffelse å oppdage at det ikke gikk an å betale med kort her heller. Eneste stedet på båten man kunne betale med kort var i kiosken. Der hadde de godteri, alkohol og tobakk. Så denne dagen ble det sjokolade og pringles til middag ;) 



 

UKENS SMAKSPRØVE

Hallo i luken! Hvorfor har jeg aldri smakt churros før?? Altså, NAM!! Begge ungene ble jo helt frelst og vi spiste som noen andre udyr. Dessverre kan jeg ikke kjøpe med hjem, men får finne meg en oppskrift så jeg kan lage selv en gang ;) Nam nam nam! Farlig godt!

 

UKENS INNKJØP

Høhø, denne uken har det vært ingen ting annet enn badeleker og mat som er kjøpt. Prøvde meg på en bikini, men Spania og Norge har visst ikke samme måleskala oppdaget jeg til min store skuffelse, så bikinien havner nok i søpla dessverre. Kjøpt billig på ei alt-mulig sjappe så det er ikke store tapet heldigvis. Ellers har vi handlet svømme vest til Tristan, to stykk faktisk, flytemadrass til meg, men som ungene bruker i stedet. Badeball, bøtte, båt. Bare tull egentlig.

 

UKENS DEILIGE

Ligge ved bassengkanten og bare slappe av. Sole meg, grille huden, dyppe kroppen i vann når det blir for varmt, opp igjen når jeg er lei av å bade for så å gjenta prosessen til det uendelige - hele dagen. Så utrolig skjønt!



 

UKENS NEDTUR

Sykdom! At én av oss skulle bli syk i løpet av ferien var vel bare å forvente. Spesielt meg eller Tristan. Jeg startet med vondt i halsen allerede natt til mandag. Torsdag måtte jeg begynne på en penicillin kur, og i løpet av fredagen var jeg allerede bedre. Nå er gubben dårlig i halsen, Linda har fått øyebetennelse og klager på vondt i øret, mens Tristan klager på vondt i øret igjen. Har er jo nettopp frisk av en ørebetennelse! Prøvde å vaske han i øret i går, men det er så mye størkna gugge der at jeg fikk det ikke til. Så her er vi da.

 

UKENS FOTOSHOOT

Haha, dere! Når man befinner seg på en plass som dette må man jo utnytte omgivelsene til å få tatt noen fine bilder?! Føler jeg alltid legger ut gamle bilder eller bilder av helt uinteressante ting. Sier ikke at jeg er så innmari interessant, men det er jo min blogg, så hvorfor ikke prøve å ta noen kule bilder hvor jeg selv er med? ;)

 

UKENS KLEINE

Fotoshooten! Haha, finnes det noe mer kleint her i verden enn å være amatør "modell" og ha naboene se på deg som om du mangler en skrue eller to der du prøver å strike a pose? Jeg dør! Det ble så flaut at vi ventet til det var mørkt ute før vi tok bilder, og det er jeg egentlig glad for, for jeg synes de ble best slik, faktisk! Føler meg sikker på at ikke det hadde blitt like bra i dagslys. Men du kan jo bedømme det selv?











 

UKENS FAVORITTBILDE



 

UKENS FRUSTRASJON

Søvn! Madrassen er hard, puta er hard, luften er tett og klam og vi sover alle fire på ett lite rom. Gubben er installert på en madrass på gulvet ettersom det bare er køyesenger her på 90cm bredde. Haha.. Det hjelper heldigvis med vifte på rommet!

 

UKENS MEST LESTE INNLEGG

DRITT LEI, HASTA LA VISTA NORGE!

KROPPEN MIN

FORBANNA!!

VI ER STUCK HER

Én uke igjen



 

En bittersøt følelse går igjennom meg når jeg tenker over at dette eventyret snart går mot en slutt. Vi har nemlig bare én uke igjen her i paradiset før vi setter snuten hjemover til Norge igjen. 

På en måte skal det bli litt godt fordi varmen er uutholdelig her. Luften er fuktig, varmen er én ting, men så har man sola i tillegg som brenner seg gjennom tre hudlag. På dagtid går det nesten ikke an å ut en gang. Så lenge sola er oppe lever vi i bassenget som jeg nevnte i går. Det er ikke før etter mørkets frembrudd at vi våger oss ut i gatene, haha.
På en annen måte skal det bli veldig trist å reise herfra. Vi elsker plassen, vi elsker varmen, vi elsker å nyte late dager ved bassenget og bare slappe av. Det er godt å være borte fra "the real world" med bekymringer og ansvar. Kjenner det har vært godt for kropp og sjel å reise bort for en liten stund og ikke tenke på alt som venter oss hjemme.

 

Jeg har aldri møtt så mange dømmende blikk!

Hei, bloggen.

Jeg vet ikke helt hvorfor det blir sånn her, men kveldene er lange og dagene korte. Vi våknet i halv tolv tiden igjen i dag. 

Det sies at her vi befinner oss bor det muslimer og kristne sammen i harmoni. Ingen dømmer hverandre og hverdagen går stille for seg. Jeg tenkte for meg selv i forkant av ferien at dette hørtes kjempe fint ut. Hjemme i Norge føler jeg det er mye dømming begge veier, men slik er vi vel alle når de gjelder ting vi ikke kjenner til.


Dette er ikke noen kjole jeg bruker ute, det er kun til og fra bassenget! Sånn at det er sagt i forhold til resten av innlegget ;)


Men her nede, dere. Her nede! Greit, vi er ganske nærme Marokko og det er omtrent like mange muslimske mennesker som det er spanjoler (om jeg skulle gjette). Men som turist i Spania hadde jeg sett for meg at jeg kunne kle meg slik jeg ville. Ordet harmoni har liksom gått igjen hos meg, som musikk i ørene. Så feil skulle jeg ta. Nå er det ingen hemmelighet at jeg er var for blikk og kroppsspråk, men her nede trenger man ikke være noen ekspert på kroppsspråk for å tolke hva disse kvinnene synes om meg når jeg går langs fortauet med kjole. 

Jeg vil tørre å påstå at de kjolene jeg bruker her nede er langt i fra det man kan kalle provoserende. Jeg bruker ikke kjoler eller shorts hvor halve rumpa henger ut, eller kløft som er så dyp at den når meg til navlen. De fleste kjolene jeg har med meg er faktisk helt uten kløft, og omfavner halsen min. Ingen av kjolene mine når meg kortere enn til midt på låret, og det synes jeg ærlig talt ikke er for ille.

Likevel er det stor kontrast fra mine kjoler til demmes kjoler. Og med det kjenner jeg mange uhyggelige blikk. Damene ser meg i øynene, måler meg fra topp til tå før de igjen treffer blikket mitt. Fra kvinne til kvinne, prøver jeg å være hyggelig og smiler til dem. Jeg blitt møtt med en rynket nese, hvoretter de snur seg bort fra meg. Dette skjer hver eneste gang. Mange velger også å bare snu seg bort og ikke se på meg en gang.  

Men jeg synes det hele er rart, for som jeg skrev så er det vel omtrent 50/50 her og dermed også mange spanjoler. Jeg ser jo at jeg langt i fra er den eneste med bare bein og skuldre - takk og lov! Så en skulle jo tro de var vant med det? Og de er jo tross alt i Spania...

Vi er stuck her

God dag, fra varmen! Kan ikke påstå at det ble nevneverdig sent i går, men det var hardt å våkne i dag. Det har vært mange dårlige netter på meg på grunn av en forferdelig sår hals. 


Et lite knips fra bryllupsdagen <3 På grunn av min dårlige hals ble det dårlig matlyst, men tvang i meg 5 chili cheese, siden jeg elsker de! haha.. 











 

Så kan jeg jo oppdatere dere litt på situasjonen her nede. Vi storkoser oss i varmen og begynner å bli ganske så fargerike hele gjengen. Vi har to basseng rett utenfor døra og det er vel mer eller mindre der vi bor i løpet av dagen. Tristan har fått seg en svømme vest og hopper fra kanten og leker seg med de store gutta. Linda har vært skeptisk i starten, men etter hun fikk på armringer hjalp det veldig på tryggheten i vannet. Det er så utrolig gøy å se hvordan de koser seg her. 
Utpå dagen når sola har varmet lenge nok, må vi gå med sandaler bort til bassenget hvis ikke vi vil brenne av oss det ytterste hudlaget under føttene. 

Det er en skam å si, men vi har nesten ikke vært ute å blitt kjent i området. Vi lever i bassenget rett og slett. Vi har lokalisert stranda, McDonalds og Burger King som de junkfood junkiene vi er. I kveld er det snakk om at vi skal komme oss avgårde til en stor borg som skal være veldig flott og mye å se. Ikke minst skal utsikten være fantastisk.

Nå har jeg riktig nok vært super dårlig til å ta bilder mens vi har vært her, men jeg skal prøve å skjerpe meg! Gikk ut nå bare for å ta et par bilder så dere kunne se hvordan det ser ut her. Vi behøver jo strengt tatt ikke dra noen plass? <3



Vi blogges!

FORBANNA!!

Som noen allerede vet, er mitt eldste barn datter av en annen enn min nåværende mann. I den forbindelse mottar jeg som alle andre med hovedomsorg for barn etter samlivsbrudd barnebidrag. Og jeg skal heller ikke legge skjul på at dette er penger som kommer godt med i hverdagen. 

Likevel, har jeg en høne å plukke med NAV innkreving! Ja, det er riktig at NAV skal trekke av lønn eller trygd for idioter som ikke betaler sin del av kostnadene for barna sine. Men de må også ta reelle beregninger! Noen vil helt sikkert forstå hvem dette handler om, men jeg velger å holde vedkommende hemmelig for å beskytte de involverte. Enkelte har jeg LYST til å henge ut, men jeg er bedre enn som så. La meg likevel poengtere at dette ikke gjelder meg eller eksen min eller mine barn. 

Her er det snakk om en mann som tjente gode penger for noen år siden. På grunn av forandringer og nedskjæringer på jobb, i tillegg til en vanskelig situasjon i privatlivet har det også vært ytterst nødvendig for ham å ta seg en del fri fra jobb uten å gå noe mer inn på det. Lønnen hans er betraktelig redusert, men NAV bruker tall fra 2014 og 2015 for å beregne hans betalingsevne. Beløp som naturligvis ikke er de samme den dag i dag. 

Å sende brev til NAV for å forklare situasjonen, legge ved lønnsslipper, brev og bekreftelser fra arbeidsgiver og kontaktperson i NAV om situasjonen på jobb har ikke hjulpet. NAV står på sitt. At mannen har to andre barn å forsørge spiller tydeligvis ingen rolle. I dag fikk han lønna si. Hele 76,- (!!!) kroner. Fordi NAV trekker HELE lønna hans til bidrag for to barn som ikke bor fast med ham. Og likevel har ikke NAV fått alt de vil ha. De mener nemlig at han skal betale 11600 i bidrag, og lønna er på 12355,- 

Så mat er ikke noe han behøver. Heller ikke de minste barna hans trenger mat tydeligvis. Boliglån og andre faste utgifter trenger han ikke tenke på mener NAV. Han får vel til slutt som flere andre et forslag om å bosette seg i telt. Her snakker vi om verdens rikeste land. Norge er kåret til verdens beste land å bo i. Men det gjelder svarten ikke alle! Dette her er jo ren destruksjon av privatpersoner og helt forkastelig politikk spør du meg!



Hvor er rettferdigheten i dette landet?!
 

Til jentene!

Dette er et uhøytidelig blogginnlegg for å dele en link med dere jentene på s-snappen, uten å utdype dette noe mer. Følg linken under, så kommer dere direkte til kjolen fra Snapchat. Av en eller annen grunn funket ikke linken på snap, so here you go!

KJOLE

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
Kristina

Kristina

28, Kristiansand

Hei! Jeg heter Kristina og blogger enkelt og greit om det jeg har på hjertet. Litt hobby, litt baking, litt familie, tanker, følelser, shopping, ja - litt av alt. Hyggelig at du tok turen innom! Legg gjerne igjen en kommentar :) Jeg kan kontaktes på mail: calenja@gmail.com Snap: Matoakaj

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits