Datenight med mini

Så i går kom det små tilbakeslag som gjorde ettermiddagen litt tung, men den herlige lille Lindaen min vet råd og foreslo for gubben om ikke de to kunne ha litt kvalitetstid alene, så kunne mini og jeg ha litt kvalitetstid alene. Alle syntes dette hørtes ut som en fin og god idé så gubben og Linda dro for å se My Little Pony på kino, mens mini og jeg gjorde oss klare for å dra på café. Underveis begynte jeg å angre på at vi skulle til byen, mens jeg kjørte nedover bakkene og regnet plasket på ruten. Jeg foreslo for mini om ikke han hadde lyst til å dra på kino han også, så kunne vi se Ninjago. Og dét hadde han selvfølgelig kjempelyst til. Så da havnet vi jaggu på kino hele gjengen, men på hver sin film.

Med popcorn, baconsnacks og brus satte vi oss spent ned i de deilige kinosetene. For ja, det var deilige, myke stoler man kunne legge ned ryggen og nyte filmen. Mini var helt oppslukt i filmen og fulgte overraskende godt med. Innimellom, særlig hvis det skjedde noe spesielt, kastet han et blikk bort på meg bare for å sjekke at jeg også fikk det med meg. 

Filmen var gøy den, men det beste for min del var litt kvalitetstid alene med minsten i hus <3 

 

Jeg skrev for å skape reaksjoner, og jeg fikk det

 

Vil du si at en henger noen ut hvis man forteller om en hendelse som ikke var rosenrød eller på andre måter SoMe perfect?? Som jeg har skrevet om før så er det tydeligvis en greie med sosiale medier at man ikke har lov til å dele noe som ikke er picture perfect. Hvorfor er det sånn? Jeg fikk så ørene flagret etter dette innlegget, fordi jeg "hengte ut" kompisen min. Jeg ble fortalt at jeg ikke var noen god venn som la ut slike innlegg om venner. Jeg forstår at vi alle er forskjellige, og jeg forstår at ting som er skrevet kan mistolkes. Kanskje spesielt av folk som ikke kjenner meg, men hallo.. 
Denne såkalte "uthengingen" av kompis, var bare for å gi et eksempel på hvor ekstremt det kan virke for en som meg som spiser pizza, burger eller salat som det skulle passe seg. Heldigvis er kompis en oppegående type som kjenner meg godt og har kjent meg i mange år. Han visste godt at eksempelet var skrevet med en spøkefull tone og ikke ment som noe vondt. 

Innlegget ble i all hovedsak skrevet fordi jeg er så lei av gnålet hvor enn man snur seg, om hva man bør og ikke bør spise. Bilder av "riktig" mat nedover hele Instagram feeden. Presset over å spise fullkorn og havregrøt. Presset over å føle seg som en dårlig mor fordi ungene får Nugatti i helgene. Avslutningsvis hadde jeg i utgangspunktet tenkt til å poengtere at jeg ikke har noen ting i mot dem som følger diett, at jeg synes de er beintøffe som klarer å følge med. Jeg lar meg imponere av at de klarer det og jeg har ingen verdens ting i mot at folk passer på hva de spiser. Det jeg derimot bestemte meg for til slutt var å la vær å unnskylde meg. Skape litt reaksjoner og se hva som skjedde. Tydeligvis traff jeg en nerve når jeg ikke unnskyldte min mening. 

Society: Be yourself! <3
Society: Not like that!

 

Små ting som gjør livet bedre

Å velge musikk i bilen

Snille barn

Pent vær

Kvalitetstid med familien

Føle seg verdsatt

Gubben min 

God mat

Når nye episoder av favorittserien slippes

Å få viljen min

Høre at andre har det bra

Mine barns smil og latter

Stearinlys

Styggvær hvis jeg er inne - og ikke må ut

Å få telefon av noen man er glad i

Føle seg forstått

Masse idéer til bloggen

Positiv feedback

Kosekvelder hjemme

Dyne i sofaen

Når barna kommer å legger seg sammen med meg på morgenen før vi står opp

Roadtrips

Date night med gubben

Bake

Når katten prater til meg (ja, han svarer av og til med "mjau" hvis jeg snakker til han)

 

 

FACEBOOK ♠ INSTAGRAM SNAP: MATOAKAJ

 

 

 

Jeg spiser hva pokker jeg vil

Det er synd å si, men jeg kjenner og vet om alt for mange som lever på strenge dietter. Jeg har en god kamerat som er veganer. Og ja, det er et mareritt å ha han på besøk, for han kan jo ikke ha en eneste ting jeg serverer. Jeg hadde bakt boller i helga og tilbydde han noen. Nei, sa han.. Han kunne ikke ha egg. Stolt som en hane forklarte jeg at det ikke var egg i boller. "Men det er melk?" Spurte han. Game over. Melk var det - i massevis. Når kosthold går så langt at man faen ikke kan spise BOLLER på en lørdag fordi det inneholder melk?! Ingen ble drept eller flådd, kun melket...?

Nesten hver eneste dag leser jeg her eller der at man må drikke det, og spise det - eller ikke drikke og ikke spise det. Fra barndommen ble jeg fortalt at melk styrker skjelettet. I helga hørte jeg at melk bryter ned skjelettet. Spis hvitt kjøtt, kylling, ikke rødt, biff. Rødt fører til hjerte og kar sykdommer tydeligvis. I neste omgang sier de vi må spise mer rødt kjøtt fordi det er godt for deg. Brød, ikke spis det, da får du kreft. Brød - spis mer, det er rikt på fiber. Sjokolade er fy fy, det er mye sukker. Det fører til diabetes, fedme og stygge tenner. I neste øyeblikk bør man spise sjokolade, gjerne hver dag, men mørk sjokolade. Jo mørkere, jo bedre. For dette er bra for hjertet. Det som kunne føre til blodpropp forrige uke. Det siste jeg leste var senest i går. En overskrift jeg ikke en gang gidda å lese mer om. Ny forskning (som vanlig) viser at sukker har en direkte kobling til kreft.

Jeg kan vel fortsette i det nok så uendelige med disse utsagnene. I korte trekk kan man vel si at i media på alle mulige plattformer blir man den ene uken oppfordret til å spise det ene og det andre, mens neste uke er de samme matvarene kreftfremkallende og livsfarlige. Det er en evig labyrint i matveien og det er til å gå seg bort og bli svimmel av. Jeg har halvhjertet prøvd å følge med i perioder, men med det havet av alternativer som skifter effekt for kroppen til stadighet har det ført til at jeg ikke har gidda noe mer. Rett og slett. 

Tiden hvor jeg i det hele tatt prøvde å bry meg om kosthold er way past. Har jeg lyst på en juicy burger fra bensinstasjonen så spiser jeg det, og har jeg lyst på en sunn og god salat så spiser jeg det. Skulle jeg merke en ekstra valk eller at buksene blir stramme så får jeg heller ta en periode hvor jeg kutter ned på verstingene. Verre enn det behøver det faktisk ikke være. Jeg vil ikke kalle meg selv udisiplinert fordi jeg ikke "klarer" å føre et såkalt "sunt kosthold". For det er ikke det det handler om. For meg handler det om å leve livet, nyte den maten man liker og heller følge litt med på hva som skjer med kroppen underveis. 

 

5 ting jeg har lært i livet

Man lærer så lenge man lever. Man er aldri ferdig utlært, uansett hva man selv tror. Jeg har hatt mine emner hvor jeg har trodd at jeg visste alt - der tok jeg feil. Det har jeg gjort flere ganger. Og det er jeg 100% sikker på at alle andre har eller kommer til å gjøre i løpet av livet. 

En god gjerning går ikke ustraffet. Gjør du noe godt for andre, vil det på en eller annen måte backfire slik at du nesten skulle ønske at du lot vær. Det kan være små bagateller eller det kan være større problemer. Men utsagnet "no good deed goes unpunished" kommer ikke fra ingenting. 

Du vil bli såret. Du vil få hjertet ditt knust mer enn én gang i løpet av livet. Enten det er tapt kjærlighet, kjærlighet som ikke returneres, dødsfall, skader, ulykker, svik. Det er uendelig mye som kan skje, men én ting som er sikkert er at du vil gråte. Mye. Du vil føle deg håpløs og verden vil føles som et grusomt sted. Den eneste trøsten jeg har til deg som er der i dag - det går over. Ta tiden til hjelp. Den leger ikke alle sår, men den døyver smerten på de verste. Det blir bedre. 

Alt som kan gå galt, vil gå galt. Også kalt Murphy's law. For de aller fleste vil dette bare skje innimellom. Men for de som er så heldige som Atle og jeg, de vil få besøk ved en hver mulighet. Murphy vil alltid stå på lur i døråpningen og håpe på en mulighet. Har du for eksempel forsovet deg til jobben, kan du være sikker på at bilen ikke vil starte, og første bussen du rekker vil være veldig forsinket. Men som sagt, dette tilhører sjeldenheten for de aller fleste. Jeg misunner dere. Murphy er nok min nærmeste venn. Ikke beste, bare nærmeste. Vennskapet er ensidig.

Folk liker å se deg feile. Skryt og prestasjoner vil gi deg flest likes, men i det skjulte sitter bitre sjeler og gråter for din suksess. Er det én ting som selger, så er det elendighet og tragedie. Sjalusi vil jeg tørre å kalle det. Ikke la deg presses ned. Ikke la det ødelegge deg eller knekke deg. Hev deg over det og gå videre med hodet høyt. Ikke gi dem gleden eller overtaket.

 

Følg meg videre på Facebook HER ♠ Instagram HER Snap: MATOAKAJ

Nå får jeg ikke lov lenger

 

God morgen!

I dag er en råfin dag. Sola skinner og temperaturen var neimen ikke så gal til å være en morgen i Oktober. Dagen startet litt brått for min del da to små knøtt kom løpende inn på rommet mitt det samme de hørte gubben låse døra bak seg på vei til jobb. Å bli våknet brått, en time før alarmen skal ringe, det gjør noe med humøret mitt, men ikke på den positive siden. Heldigvis hadde jeg en time på å slumre litt, så ungene fikk hver sin ipad slik at mor kunne våkne for seg selv. Skikkelig pedagogisk mamma, ikke sant?

Den siste tiden har jeg fokusert mye på at barna skal selv holde rommene sine ryddige og ellers vært litt masete på at de må bli mer selvstendige. Kanskje spesielt snuppa. Så da jeg omsider kom meg opp av senga ba jeg dem kle seg selv. Ikke hadde jeg funnet frem klær på forhånd heller. My god, hva skjer med hønemor Kristina? Jeg fikk i alle fall kledd meg i fred og gjort andre nødvendige ting mens ungene var opptatt på hvert sitt rom og velge hvert sitt antrekk for dagen. I tillegg var de så flinke til å gjøre det med en gang at vi må jo ha spart sikkert et kvarter i dag? Det hele endte med at selv mor i hus fikk tid til å sette seg ned å spise frokost - FØR vi dro avgårde. 

Speaking of, da vi nærmet oss skolen sa Linda at jeg ikke fikk lov til å gi henne nuss. Det var flaut. Altså HVA?! Hvem er du og hvor er babyen min??? Babyen min som snart er 9 år? Bitte lille mammadalten som aldri er flau over mora si? FLAUT?! 

Jeg visste jo at denne dagen ville komme, jeg bare trodde ikke det var helt enda.. Det endte med at vi stilte oss bak ei bu så ingen i kunne se oss, og der ble det kyss og klem til både mor og lillebror, til mors store glede og lettelse. Men dette var nok siste gangen jeg får lov til å kosemose gullklumpen i offentligheten på noen år. Nå er det slutt. Nå får jeg ikke lov lenger. Er stor nå, si. Samtidig som jeg er veldig forbauset og nesten litt lei meg er jeg mest av alt kjempestolt. Hun blir større. Hun begynner å bli en selvstendig liten frøken <3

 

Følg meg gjerne videre på FACEBOOK ♠ INSTAGRAM SNAP: MATOAKAJ

Gjett hva vi skal i kveld?

Hvor mange serier har ikke gubben og jeg sett sammen? Og hver gang er vi så hektet at det første vi gjør når ungene er i seng - det er å slå det på også sitter vi benket i sofaen resten av kvelden. Disse periodene er så utrolig koselige synes jeg. Når man ellers i hverdagen har lite nytt å snakke om, kan det være fint å ha en serie man kan reflektere litt over samme, spekulere i hva som skjer videre og hvem som er den neste til å bli drept eller bli avslørt for noe snusk. Utroskap og andre intriger. Vi har tross alt latinsk blod begge to, så dramatikk må til! Haha!

Nå har jeg foreløpig overtalt han til å se de fleste serier med meg, men etter jeg fikk dilla på middelaldersk historie og 1700 tallet, har han mista litt interessen. Den siste serien jeg fikk han til å se sammen med meg var The Last Kingdom. Jeg bare håper at de kommer med en sesong 3, for damn den serien likte jeg! Nå har jeg sett Reign to ganger, og venter utålmodig hver uke på ny episode av Outlander. Samtidig begynte jeg å kikke på Frontier. Litt usikker enda på hva jeg synes om den, men får gi den noen episoder også heller ta en avgjørelse etterhvert.

Men tilbake til tema da, jeg har gnålet HÅL I HODET på gubben for at han skal se Outlander med meg, uten hell. Og jeg har mast lenge! Neida, nada. Ingen respons (som jeg er fornøyd med). Men så, plutselig, en dag... Så sa han seg jaggu meg enig! Var han lei av maset mitt? Eller hørtes det litt spennende ut likevel? Jeg har ikke en gang spurt. Jeg har bare vært overlykkelig over at han vil se serie med meg. Det høres jo skikkelig teit ut, men med små barn og alle kvelder tilbragt hjemme, så må man ha noe mer å gjøre enn å prate om de samme gamle tingene, barna, husarbeid og jobb. Så nå er vi i gang med Outlander da. Endelig! Det er jo ikke lenger tilbake enn august siden jeg begynte å se serien så for meg er det bare reprise, men når jeg liker serien så godt er det bare gøy å se på nytt. Ikke minst forstår jeg mye mer nå som jeg vet hva som skjer videre.

Så i kveld når barna er i seng, gjett hva vi skal gjøre? ;)

Det begynner å se ut som et hjem (bildedryss)

I går på denne tiden satt jeg med hjertet i halsen etter DENNE opplevelsen. Nervene ute av kontroll, kaldsvett og generelt skjelven. I dag er heldigvis en annen sak, og alt er fint :) I går hadde vi hyggelig besøk av en kamerat, og Linda har hatt overnatting av ei venninne. Jeg bakte boller, vi så på Vaiana, spiste makaroni til middag og popcorn til dessert. En fin kveld med andre ord.

Nå har jeg jobbet på spreng her hjemme litt for lenge for å få det hjemmekoselig. Det å finne ting for så å få opp kabalen om hvordan det skal stå er ingen lek tydeligvis. Haha. På grunn av gubbens meget uvelkomne senebetennelse i skulderen måtte også spisestuen og kjøkkenet vente med å bli malt. De er forøvrig i samme grusomme fargen som resten av leiligheten var da vi tok over. Se bilder HER. Enn så lenge er i alle fall stuen og gangen tatt hånd om, og ungene ville heldigvis beholde sine grønne og rosa soverom. Vårt rom er hvitt, så det kan jeg leve med enn så lenge. 

Møblene begynner å komme seg på plass. Det eneste som egentlig er vårt fra vi flyttet er sofaen, to speil og sengen til Linda. Resten har vi vært nødt til å kjøpe nytt. Jeg skal langt i fra erklære meg noen ekspert innen interiør, og ikke følger jeg "moten". Jeg har min egen lille stil og pynter deretter. Ikke har jeg et stort interiørbudsjett heller, så jeg gjør så godt jeg kan med det jeg allerede har. Selv om det enda er litt, vel, sterilt/tomt ved sofaen, synes jeg det begynner å bli riktig så hjemmekoselig her nå <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kom gjerne med innspill! Føler jeg har sett meg litt blind på dette her i løpet av de siste ukene.. :)

 

FACEBOOK ♠ INSTAGRAM Snap: MATOAKAJ

I dag fikk vi politi på døra

 

Nå som nervene begynner å roe seg, kan jeg klare å skrive om min heller så dramatiske morgen. Heldig som jeg er, tok gubben seg av barna så jeg fikk sove litt lenger i dag. Like før klokken ti måtte jeg innse at det ikke ble mer soving, så jeg stod opp og begynte med enda litt mer husarbeid. (Som om ikke det har vært nok av det den siste tiden). Jeg var på rommet til Linda og skiftet på sengen hennes da det ringte på døra. Vi ventet jo på kompis, så det eneste jeg stusset over var at han kom seg inn i blokka og plutselig stod utenfor døra. Med morrasveisen på halv åtte og briller på åpnet jeg døra og forventet å se kompis, men det som møtte meg var noe helt annet. Det første jeg så var uniformen. Jeg så bare rett i magen på denne svære mannen. Politi! Hjelp! Hva skjer nå? Hva har jeg gjort? Hva har gubben gjort? Øynene mine gjorde som på film, og fulgte kroppen oppover til jeg fant et ansikt på toppen. Jeg visste alt var bra med barna for de var jo her hjemme. Han så på meg og sa et navn i en spørrende tone. Øøøøhm, nei? Svarte jeg.. Phew!!! Det var ikke oss de var ute etter. Det var noen andre de skulle ha tak i..

 

 

 

I min panikk forsvant jo alt av logikk, fornuft og hva ikke, ut av meg, og katten som nettopp er kommet hjem etter tre måneder på rømmen stakk jo selvfølgelig ut. Så i klassisk Kristina stil, måtte jeg dumme meg ut foran politiet for å løpe etter den jævla katten som heldigvis løp oppover - dead end! 

Heldigvis var gubben der samtidig med meg, så han pratet litt med dem da de prøvde å kartlegge hvor de andre bodde. Etter det verste sjokket hadde lagt seg ble jeg fryktelig fokusert på overleppa til den ene politimannen. Han hadde et stort arr som sa meg at han var operert for hareskår (leppe/gane spalte?). Og denne lille detaljen hang jo selvfølgelig jeg meg opp i og klarte ikke følge mer med i samtalen.

Er det ikke typisk? Typisk meg.. Nå i etterkant sitter jeg her å bare rister på hodet av meg selv. Altså, politiet står på døra og leter etter en hel familie, og alt jeg klarer å konsentrere meg om er et arr?? Kristina i et forbaska nøtteskall altså.. Haha!

 

 

Facebook ♠ Instagram ♠ Snapchat: MATOAKAJ

Det er vel på tide å fortelle

Hei!

Dagen i går var som sagt veldig mørk for min del. Jeg har hatt mange tanker de siste dagene, men jeg kjenner det gjør veldig godt når jeg vet at det jobbes med. Når jeg vet at det tas tak i og at det faktisk hjelper. Det å være hjelpesløs når noen som betyr så mye for deg har problemer, det er en uutholdelig smerte jeg ikke unner min verste fiende. 

Med tilbakemeldinger som trøster, varme ord, fine bilder, og andre positive henvendelser i går kjente jeg det gjorde godt. Det å ikke vite hva som skjer "next", det var den verste delen.  MEN, i går var i går, og i dag er i dag. I dag er jeg litt lettere til sinns. I dag tenker jeg positivt og håper på det beste. Det er grunner til at jeg ikke forteller akkurat hva dette gjelder, men alt til sin tid. 

 

 

I skrivende stund er jo planen å fortelle hva vi har styret med den siste tiden. Dere som følger meg fast vet at vi fant ut i påsken at vi ville flytte tilbake til Kristiansand - og det gjorde vi. Jeg har også ymtet om at vi har hatt en hel del motgang i prosessen. Vel, én av problemene var at leiligheten vi trodde vi hadde safet oss plutselig ble leid ut til noen andre. Så der stod vi da. Sagt opp huset på Vestnes, sagt opp barnehageplassen, fått ny barnehageplass her i  Kristiansand, ordnet med skolebytte og det hele - men plutselig uten plass å bo. Vi valgte å likevel gjennomføre flyttingen, og det ble til at vi måtte campe hos svigers noen måneder. Så ja, vi har bodd der i sommer. Det har vært trangt, men det har gått greit. For en stund tilbake fikk vi sikret oss en ny leilighet. "Ulempen" var at den ikke var ledig før 1 oktober, og vi har dermed gått i lange tider og bare ventet. I tillegg var alle vegger signal grønne, og det var vegg til vegg tepper på samtlige soverom. I motsetning til frøken Rasmussen vil jeg ikke ha tepper på soverommene og vi har dermed jobbet iherdig med å bytte gulv på tre rom, samt male 105 kvadratmeter med grønne vegger. Eller, VI har ikke tatt gulvene, det var noen bekjente av svigers som hjalp oss med dem. 

 

 


Legger ved et sjarmerende bilde av rotet vårt..

Akkurat nå er det aller meste på plass. Alt av møbler er i hus, kun spisestua står igjen å male, nye gulv er på plass og nå venter vi egentlig bare på en ny tv som er på vei. Så ja, det var egentlig det. Det var dette jeg har sett så frem til. Det er hyggelig og alt, å bo med familie, men man trenger privatliv. Man trenger plass for seg selv og meg spesielt, trenger å kunne gå på do om natten i fødselsdrakten, uten å bekymre meg for å møte på noen andre enn barna mine i gangen. Hehe. 
Nå skal jeg hive i meg noe "frokost" før jeg fortsetter her med rydding og organisering. Det er ikke bare bare å plassere alle tingene sine i ny bolig, si!

 

Ønsker alle en fin dag! <3

--------------------------------------------------

Nedslått, ødelagt og tom for ord

God morgen, bloggen. Eller, morgen. Den er ikke særlig god. Ikke i dag. 

Når jeg opplever noe som er vondt, klarer jeg som regel å børste det av og komme meg videre. Jeg lar ikke tilbakeslag holde meg nede lenge nok til å ødelegge meg. Ingen skal få ødelegge meg. Jeg ser likevel på meg selv som svak. En som gir opp. Noe jeg også jevnlig ble fortalt av enkelte som var rundt meg. Men dette stemmer jo ikke? Jeg er jo ikke svak. Jeg velger mine kamper, og enkelte orker jeg rett og slett ikke kjempe. Hadde jeg vært en quitter og en svekling hadde jeg gitt opp for lenge siden. Ganske mange år siden. Men jeg gjorde ikke det. Jeg er jo enda her. Jeg lever livet mitt med oppturer og nedturer. Jeg kjemper hver dag både mot meg selv og mot livets ganske mange hindre. Etter mange år med å trykke meg selv ned, har jeg endelig innsett en ting og to. Jeg har blant annet slått meg til ro med at god økonomi ikke er det viktigste her i livet. Jeg har slått meg til ro med at mitt liv aldri kommer til å bli A4. Vi er alle så forskjellige på hver våre måter, og vi har alle våre måter å leve livene våres på. Jeg på mitt vis og du på ditt. Det betyr ikke at den ene er bedre enn den andre. 

Eller gjør det det? Er det faktisk akkurat det det betyr? At fordi en person er annerledes så er ikke den personen god nok? God nok for hva? For andre såkalt "normale" mennesker? Hva er normal? Normal er kjedelig. Det er det det er. Normal, da er man som alle andre. Da er man bare enda en maur i maurtuen. A4. 

De siste dagene har det vært stille fra meg. Med unntak av tirsdagens innlegg som var forhåndsskrevet, har jeg ikke blogget på flere dager. At jeg kan ha det vondt er én ting. Det klarer jeg å legge til sides, ta på masken og skrive et innlegg eller poste på snapchat (matoakaj heter jeg der) om ting som er bra. Innlegg, bilder eller videoer som viser at alt går fint og hvor lykkelige vi er. Klassisk social media maske. Det er så enkelt å fake. Ikke misforstå, vi som familie har det utrolig fint og godt. Men bak fasaden skjer det ting som ingen vet om. Smerte og sorg som ikke kan måles med noen smerte eller sorg i verden. Det er når dem som betyr mest for deg i hele verden opplever noe vondt og du er fullstendig hjelpesløs. Når du er tvunget til å stå på sidelinjen å se en person du ville gitt livet ditt for, ødelegges, bit for bit. Slag etter slag. Et menneske som har opplevd mer smerte enn de aller fleste, men likevel står på beina. En fighter! 

Med den nye hverdagen og dens utfordringer har jeg mildt sagt ingen glede over noe som helst. All min energi går til å tenke og å gruble. For en person som er såpass lite kreativ som meg selv, er det helt utrolig hvor mange rare idéer og tanker som kokes opp inni hodet mitt. Mitt eneste håp nå er at man kan finne en måte å komme gjennom dette på. Hjelp som kan lette på det som er vanskelig. Det som er gjort kan ikke bli ugjort, men forhåpentligvis kan man forhindre at det blir noe mer. 

 

Følg meg på Facebook ♠ Instagram eller Snap: Matoakaj

5 av mine favorittserier

Reign. Altså, hva skal man si? Først og fremst har de fått tak i ei utrolig pen dame til å spille Mary. Selv om serien baserer seg på en virkelig historie har de klart å flette inn en god del fantasi og eventyr. Masse overnaturlig i skogen, skumle skapninger, spådom og død. Jeg synes skuespillerne passer utrolig godt i sine roller og jeg er naturligvis veldig fan av Mary. Noe som også er grunnen for at min interesser for Skottland oppstod. For de som liker gammeldagse filmer og serier, og de som ikke har noe i mot litt vold, blod og eventyr er denne serien midt i blinken. Jeg var trollbundet fra starten av og har nå sett serien to ganger!

The last kingdom. Vær så snill å fortell meg at det kommer en sesong tre?! Vær så snill! Den starter egentlig mer voldelig enn hva jeg til vanlig er komfortabel med å se, men utover serien, med hjerte i halsen blir man så spent på hva som skjer videre at man ikke klarer å slutte å følge med. Også er jo ikke hovedpersonen vond å se på heller, så det spiller helt sikkert en liten rolle. Heh.. Vikingen Erik er ikke så gal han heller. Ja forresten, serien handler om vikinger. Handlingen er fra 800-tallet da danskene invaderte England. 

The Tudors. Enda en serie om middelalderen, England og de kongelige. Historien om Henrik den åttende og hans mange koner. Anne Boleyn blant annet. Også en serie fra virkeligheten, men med litt dikting og fantasi. Denne føler jeg er litt mer "reelt" basert på virkeligheten uten å dra inn masse ånder, gift og mystiske skapninger i skogen. Absolutt å anbefale for den som interesserer seg for middelalderen og eller historie.

Outlander <3 Først trodde jeg virkelig ikke at jeg skulle like denne serien. Den tok liksom litt for lang tid med å "komme i gang" følte jeg. Var nok bare på feil dag jeg startet den. Men så gav jeg den en sjans i August en gang og da vettu. Da var det gjort. Jeg ble helt hypnotisert! Herligfred for en fin serie. Og for en kjærlighet! Litt mye sex scener som jeg fant ut jeg måtte se enten uten lyd eller å gjemme meg for andre i nærheten. Det hørtes jo ganske godt da kan man si. Det eneste som frustrerer meg skikkelig i serien er at ikke Jaime blir med Clair tilbake til 1945?! Hvorfor?? Hvorfor må de på død og liv leve i frykt på 1700 tallet? Det hadde jo vært mye bedre og tryggere om han ble med henne gjennom stenen, så fikk hun heller skille seg fra Frank. Men da igjen, det ville vel ikke blitt en like bra serie. Det ville kanskje blitt litt komisk med en mann fra 1700-tallet som skulle tilpasse seg 200 år frem i tid. 
Plot'en høres sikkert dødsteit ut, men hvis du gir denne serien en sjans er jeg sikker på at du ikke vil angre. Garantert! Den er bare dødsfin <3 En kjærlighet som det der er bare i eventyr altså.. 

Orphan black. Den syntes jeg var spennende. Vi så vel egentlig alle sesongene i fjor sommer da vi var i Colombia og satt egentlig pal foran skjermen de kveldene vi var hjemme i huset. Nå er det jo kommet flere episoder, men har ikke fått rota meg til å se det enda. Jeg har prioritert runde to med Reign i stedet.. Hehe.. 

 

hva er dine favoritter?

 

Følg meg videre på Facebook HER ♠ IG HER ♠ Snap: MATOAKAJ

6 tips til en deilig og avslappende høstkveld

 

♥ Velg en dag det er skikkelig surt ute. Se det for deg. Mye vind som suser i vinduene. Gjerne kald og guffen vind og masse regn. En sånn dag som du hører vinden suser ute og du er sjeleglad for å være trygt inne i en varm stue. Du ser bladene fra trærne, brune og døde, flyr forbi vinduet som om de kappløp med vinden. 

♥ Har du dimmer, flott, da dimmer du lysene, hvis ikke slår du bare av noen lys, ikke alle, men noen. Slik at det akkurat er litt for mørkt til å være komfortabelt. Deretter tenner du masse stearinlys rundt i stua. Jeg liker å ha lys på hyller, i vinduene, over tv'n, på tv benken, på skjenker, bord, ja over alt egentlig. Så sant det er trygt å sette et lys der, vil du finne et lys der - hjemme hos meg. Til og med der man aldri tenner lys sånn som typisk på soverommet og badet. 

 

 

♥ Ha noe godt. Typisk meg er å bake boller av noe slag. Enten vanlige boller, boller med vaniljekrem (min favoritt) eller kanelsnurrer. Sistnevnte klarer jeg av en eller annen grunn bestandig å brenne (med få unntak heldigvis). Ikke aner jeg hvorfor heller, for alle disse tre skal jo steke like lenge. Men det ender da oftest opp med en blanding av vanlige boller og vaniljekrem boller. Slår aldri feil. Hele gjengen her hjemme elsker når jeg baker - inkludert meg selv, haha! 

♥ Av med dongeribuksa og finskjorta etter jobb. Bort med slips, bort med belter, bort med egentlig alt som strammer og klemmer. Her snakker vi skikkelig slappe-av kveld. Kryp inn i pyjamasen eller go'buksa. Av med bh'n og bort med sminken. Tjukke sokker på beina, og bare for å gjøre det ekstra koselig, så ta med dyna eller bare et tykt pledd i sofaen.

 

 

♥ Det nesten mest viktige, som naturligvis er obligatorisk nå på høsten - kakao! Surprise, ikke sant? Men ingen høst-kveld er komplett uten. Enten man velger å bruke rett i koppen, lage selv fra bunnen av, eller rett og slett varme litt melk og blande i noe nesquick, kakao er noe av det beste man kan få på en slik kveld. Også toppes med et lass krem! Denne delen er ikke obligatorisk akkurat, men jeg foretrekker å bruke masse krem. Da mener jeg MASSE. Sånn, typ, en boks for meg selv. Jeg har vel egentlig krem med kakao i, tror jeg.. Men det er jo så godt!! Ikke fullt så godt for midja og klærne etter en lang og guffen høst fikk jeg erfare for noen år tilbake. Hehe. Så pass på! 

♥ Velg deg ut en bra film. For de som ikke har så sarte sjeler som meg selv er det jo helt ypperlig å sette på en litt nifs film. Nå er vel IT og klovner i vinden for tiden. Så har du slike som meg som ville valgt en hysterisk morsom komedie med typ Kevin Hart i hovedrollen. Han er jo bare uslåelig morsom! Uansett, finn deg den perfekte filmen og len deg godt tilbake.

 

Du er ingen stjerne, så slutt å oppfør deg som en!

Ok, en noe streng overskrift, men nå er du her, og så lenge jeg har din oppmerksomhet vil jeg gjerne at du leser ferdig dette innlegget. Jeg har nemlig noe veldig viktig å si og jeg trenger at alle hører dette. Vi er nå allerede i Oktober, og høsten har for lengst overtatt for lange lyse sommerkvelder. Kulda er virkelig på vei til oss i storm-fart, og enkelte deler av landet er mørkere enn andre allerede. 

 


Alle bildene er fra google

 

Til tross for utallige reklamer og oppslag, blogginnlegg, Facebook, pressemeldinger, fagfolk og you name it, som sier det samme, er det alltid folk som ikke hører etter. Når du er ute å går deg en tur på gata en sen oktoberkveld, eller en hvilken som helst annen kveld det er mørkt ute - vær så snill! Ta på deg refleks! Du tror kanskje en bilist ser deg, men innen sjåføren har sett deg er han sannsynligvis allerede like ved siden av deg. I det øyeblikket er det for sent å gjøre noe for bilen hvis du ikke har brukt refleks og bilen er plassert slik at den i verste fall kan treffe deg. Alt etter farten, vil bilen komme ganske mange meter i løpet av sekundene det tar fra han oppdager deg til han faktisk klarer å stoppe.

Jeg var ute og kjørte en gang. Skulle hente mini i barnehagen da vi bodde på Vestnes. Det var ikke blitt ordentlig mørkt enda, men mørkt nok. Akkurat litt for sent oppdaget jeg en hel familie (!!!!!) som gikk midt i veien. Når du kjører på snø, piggfritt, i ei 40 sone og det plutselig er en familie på 4 rett foran nesa di, hva gjør du da? Jeg hadde ikke SJANS til å få stoppet bilen! Heldigvis hadde jeg god plass og fikk svingt brått unna. Hadde jeg ikke oppdaget dem i tide kunne dette gått alvorlig galt.

 

 

Hva er det som er så forbanna vanskelig å forstå?? Koster det virkelig så utrolig mye innsats å tre på seg en refleks? Du er ingen stjerne. Du lyser ikke opp av deg selv så slutt å oppfør deg som om du gjør det. Tenk om det skulle gå alvorlig galt en dag? En av dine kjæreste blir meid ned av en bil fordi sjåføren ikke så vedkommende i tide - på grunn av mangel på refleks. Ikke bare har du mistet en du var glad i, men et annet menneske må leve resten av sitt liv, med en annens liv på samvittigheten! Kanskje til og med i fengsel, fordi folk ikke gidder å ta på seg refleks. Hvor er det rettferdig? Hvordan kan du drite i refleksen og tenke "shit au". Pytt-pytt? Hva man velger å gjøre med sin egen kropp og sitt eget liv og helse får være enhver sin sak, men ikke bland uskyldige mennesker inn i det. Det er jo så jeg begynner å lure på om noen tror de er udødelige. Eller har de kanskje et dødsønske? Og hva med barna? Er de like erstattelige? Da vi bodde et stenkast fra skolen og Linda brukte fem minutter fra vår dør, til skolens, hadde jeg likevel på henne refleksvest. Det var fortau hele veien, og det var ikke like mørkt hele tiden, men jeg tok ingen sjanser. Hun måtte krysse veien to ganger. Og selv om det bare var "blå-time" tok jeg på henne vesten. Heller en dag for mye enn en dag for lite tenker jeg. Og det står jeg for!

Her vi bor nå må hun ikke ut på, eller krysse noen vei bilene kjører. Hele veien fra blokka til skolen er bilfri gang og sykkelsti. Takk og lov. Likevel skal en ikke se bort i fra at jeg tar på henne vesten snart. En vet jo aldri hva ungene kan finne på på veien. Jeg vil nå påstå at barna er det viktigste man har. Mine er livet mitt, klisjéen tro. Jeg hadde dødd selv dersom jeg hadde mistet dem. Så, kall meg gjerne overbeskyttende, men heller en vest for mye, enn et liv for lite!

 

 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER ♠ Instagram HER og Snapchat: MATOAKAJ

5 ting jeg finner sjarmerende

♦ Bollekinn. Jeg tenkte på det her forleden da jeg gikk til barnehagen sammen med mini. Jeg måtte vekke han den dagen, så frokosten måtte han ta med i hånda. Mens han gikk der med mat i munnen så jeg hvordan de bitte små bollekinnene hans hoppet mens han gikk. Noe så herlig <3 Så utrolig søtt! Samme med babyer og småbarn som har sånne gode bulldog bollekinn. De er jo bare til å spise opp!

♦ Old love. Det finnes vel knapt en ting i verden som er mer sjarmerende og hjertevarmende enn gamle folk som enda er forelsket og holder sammen etter x-antall tiår sammen. Mitt nærmeste og mest dyrebare forbilde på den fronten er jo mine besteforeldre. De har ikke den typiske "nye kjærligheten", men det at de liksom holdt hender når de var ute, at bestefar ordnet og passet på henne. Kjøpte blomster.. Slike ting.

♦ Baby dyr! Det gjelder vel dyr av de aller fleste slag, med unntak av reptiler og fisker og lignende. Jeg mener land-dyr med typisk pels og fire bein. Men alle disse videoene av kattunger, valper, bjørnunger, løveunger og lignende. Herlighet, jeg blir helt soft! De er jo bare så hjerteknusende skjønne <3 Har lyst på en av hver, haha.

♦ Ydmykhet. Det som sjarmerer meg veldig er mennesker som ikke tar noen ting for gitt. Som ikke tar det som en selvfølge at alle rundt seg skal slippe alt de har i hendene fordi de ber om det. Nei, jeg liker dem som til tross for å vite 100% at noen vil hjelpe, likevel spør i forkant, av ren høflighet. Til og med mannen spør om jeg gidder å kjøre han hvis han skal noen steder. Han vet jo at jeg gjør det uten å blunke, men han spør. Det er et tegn på respekt tenker jeg. Ikke å buse inn døra mi og forvente at jeg skal kaste frokosten fra meg å løpe til bilen fordi du plutselig trengte sjåfør. 

♦ Nestekjærlighet. Mennesker som gjør gode ting for andre uten å forvente noe tilbake. Ta frivillige organisasjoner. Jeg tenker på dem som sa opp jobb og leilighet og reiste til Tyrkia og Hellas for å ta imot flyktningene da det stod på som verst. Jeg tenker på Marlene som plutselig fikk lyst til å gi bort 20 Euro til en hjemløs hun traff på i Alicante. Slike mennesker er det ikke nok av, men takk og lov for at det finnes så mange som det faktisk gjør!

 

Følg meg videre på Facebook HER ♠ Instagram HER ♠ Snap: MATOAKAJ

En ny bloggpersonlighet

Det er kanskje ikke slikt man tenker over i hverdagen, men jeg merker på meg selv at jeg har utviklet meg og "vokst" litt her på bloggen. For et halvt år siden kunne jeg dele ganske mye. Veldig personlige og ømme temaer kunne jeg brette ut. Det falt meg helt naturlig og jeg lettet ikke et øyebryn i tanken om det var verdt å dele. Om det passet seg på en blogg. Min blogg. 

Nå i litt senere tid har jeg kjent på en mye mer reservert personlighet. Blogg-personlighet. Nå er det slik at når jeg har kjempelyst til å dele både det ene og det andre, så sorterer jeg og siler ut litt og litt slik at jeg har mer kontroll på hva som havner på bloggen. At jeg ikke slenger ut alt mulig rart om alt og ingenting. Jeg tenker kanskje litt mer over, ikke bare hva jeg skriver, men også hvordan jeg skriver det. For jeg ser jo gang på gang at jeg er en person som blir alt for lett misforstått, og nettopp derfor velger jeg å veie ordene mine ekstra nøye. Særlig hvis det er delikate temaer eller hårsåre personer - eller i verste fall en blanding!

Dessverre er det ikke alltid det hjelper likevel, men da vet jeg med meg selv at jeg har gjort mitt. Da vet jeg at jeg prøvde å for eksempel si i fra på en ordentlig måte. Om folk er mottakelige eller ikke, kan ikke være min sak å henge meg opp i. Det er ikke mitt ansvar. Jeg sier ikke unnskyld for folks "tolkninger" eller for å være ærlig. Dermed hender det også at jeg blir stemplet som en drittkjerring. Men, jeg blir i alle fall en ærlig drittkjerring. 

Så, kjære lesere, det blir mindre frustrasjon og andre utbrudd her på bloggen fremover. Noe blir det nok likevel, men i mindre grad. Selv om disse negativt ladede innleggene definitivt trekker mest lesere er det ikke en slik blogg jeg ønsker. Jeg ønsker ikke å bli sett på som en pessimist og en person som ikke har kontroll på temperament og følelser. Da tar jeg heller til takke med færre lesere, men med en mye mer positiv holdning her inne. 

Takk for at du leste <3

 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER Instagram HER SnapChat: MATOAKAJ

 

UKEN SOM GIKK (39)

UKENS BOMKJØP

Ehh, ok så jeg skulle være litt effektiv da og spare litt penger, så jeg la inn bud på en heller billig komfyr på facebook. Det var ingen interesserte så den ble min. Lykkelig og glad satte jeg meg i bilen og kjørte avsted med gubben for å hente komfyr. I det han skal til å bære komfyren sammen med selger, sier han til meg at toppen er løs. Jeg tenkte den bare var litt riggaløs bak i hjørnet og ba gubben plassere komfyren i bilen. På lørdag derimot, når komfyren skulle ut av bilen røk hele topplokket! Hele plata med kokeplater var jo løs! Så der stod de da, komfyren på bakken og kokeplatene i hendene. Alt som holdt den fast var ledningene til knappene. En kan vel trygt si at jeg hevet kjøpet og komfyren går på søpla. 

 

UKENS OPPLØFT

Jeg visste jeg hadde fått meg en god venn her i blogg-land, men jeg visste ikke hvor gode venner vi var blitt. En skikkelig go'klump med et stort nettverk har på mystisk vis (som han ikke vil avsløre) gitt meg et realt oppløft og jeg hadde den ene dagen bort i mot 2000 besøkende her på bloggen min. Det er vel rekord hos Matoaka! Siden jeg ikke har spurt om lov til å navngi, bruker jeg vårt interne kallenavn, og sier tusen takk til min felles Murphy venn <3

 

 

UKENS STRESSFAKTOR

Kjære vene.. Du vet når du har en milliard ting å gjøre på typ to minutter? Rekker det aldri, sant? En kan jo trygt si det at nervene spiste meg opp denne helga. Det var så ufattelig mye å gjøre, men så utrolig lite tid. Det er sånn at man må begynne å virkelig planlegge ned til hver minste lille detalj, multitaske, komprimere, slå sammen og hva ikke, for å få kabalen til å gå opp. På et eller annet merkelig vis gikk den jaggu meg opp også! Kudos til oss :)

 

UKENS SURE

Å gjøre opp for andre.. Blæ! Tenk at folk kan bry seg så lite? Bare fordi de ikke er hjemme hos seg selv eller fordi de er ferdige med sitt, så lar de skit og drit ligge til andre å rydde opp etter seg. Folkeskikk er én ting, men hvor er ens egen selvrespekt? Vil du virkelig bli husket som den ekle grisen som lot søppel og skit ligge igjen etter deg? Er det virkelig det inntrykket av deg selv du ønsker at folk skal huske? Jeg hadde blitt flau! Er du på restaurant er det jo selvsagt en helt annen ting, men hallo. 

 

UKENS FLAUE

Kremt, det måtte jo være meg som skulle finne på noe sånt! Altså, for en del år siden kom det en burger sjappe til Kristiansand som hette Jafs. Der var jeg innom noen ganger. Men som årene har gått og jeg har bodd på andre kanten av landet, har Jafs forsvunnet og lokalet er nå blitt et sted for kebab! Jaja, så kompis, gubben og jeg dro en tur dit på lørdag for å få i oss noe god mat. Jeg hadde akkurat vært på jobb og kjente at moder natur ropte på meg. Siden jeg hadde vært i lokalet "100 ganger" da jeg var yngre, visste jeg hvor gjeste toalettet var, og satte kursen ditover. Plutselig hører jeg bak meg "Hvor skal du hen?!". Kebab-mannen kikka på meg med et blikk som om han hadde falt ut av en bil i fart. Øhm, jeg skal bare på do, svarte jeg. Han heiste armen sin over disken og pekte i motsatt retning, "den er der". Sånn typ, to meter fra der jeg stod, og rett foran nesa mi da jeg hadde stått ved kassa. Med sjappa full av folk tok jeg min walk of shame mot toalettet. Ikke var det papir av noe slag verken i båsene eller ved vasken så det ble til at jeg måtte vente likevel. 

 

 

UKENS IRRITASJONSMOMENT

Umodne mennesker. Jeg trodde aldri jeg skulle komme over et så umodent og direkte flaut menneske i hele mitt liv. Ikke et som var over 14 i alle fall. Men det har jeg altså da opplevd nå. Å føre en diskusjon med en person som har en iq på nivå med et embryo var ingen enkel oppgave. Når motargumentene ble så dumme at jeg satt å lo, da fant jeg ut at jeg bare måtte la det ligge. Jeg hadde jo uansett ikke fått svart, for vedkommende blokkerte meg like godt, slik at h*n slapp å få flere svar (selv om jeg bare hadde rukket å svare én gang).. En slik reaksjon sier meg at jeg hadde rett og at vedkommende endelig skjønte det. 

 

UKENS STORE GLEDE

Uten tvil at Chico kom hjem igjen til oss!!!! Etter tre måneder på eventyr fant han endelig ut at han ville komme en tur hjem for å hilse på. Det var jo innmari hyggelig da. Og for å si det sånn, så er det lenge til han får lov til å ut igjen! Nå er gjensynsgleden så enorm fra både mennesker og katten sin side at jeg tør påstå at ikke katten heller har lyst til å ut med det første. Når han ikke sover går han bare rundt her å følger etter oss, og må hele tiden vite hvor vi er. De to nettene han har vært hjemme nå, har han lagt i senga til gubben og meg, bare fordi vi vil. Alle tre. Til vanlig får han ikke lov, men nå er det unntakstilstand i Jimenez residensen. 


Kosemose på pysen vår som endelig kom hjem igjen <3

_________________

Hvordan var din uke? 

 

Følg meg gjerne videre på Facebook ♠ Instagram Snap: MATOAKAJ

Verdier større enn gull og diamanter

Endelig får jeg en pust i bakken. Denne helgen er over gjennomsnittet travel kan du si. Tiden flyr avgårde og det er kjempedeilig at barna får kvalitetstid med besteforeldre slik at de slipper å kjede seg med oss.

I går kveld drev jeg og ryddet litt i smykkene mine. Da fant jeg disse her to skjønnhetene <3 Det ser nok ikke ut som mye. Det kan være gull og diamanter, det kan være juggel og zirkonia. Men hvem bryr seg? Disse øredobbene betyr mye for meg.

Det er ikke uten grunn. Disse øredobbene var en gave fra min far da jeg var liten. På den tiden vi knapt kjente hverandre. Han hadde kjøpt dem til meg i det skumle, mystiske, fantastiske, spennende, Colombia.

Jeg brukte dem ofte! Men den ene låsen bak ble dårlig og jeg turte ikke lenger bruke dem. Det betyr ikke dermed at jeg ikke kan ha de. Det er nesten et lite mirakel at jeg enda har dem. Jeg har flyttet mye. Jeg har kastet mye og jeg har mistet mye. Heldigvis har jeg enda disse. Gull og diamanter, juggel og zirkonia, jeg bryr meg ikke..

De var en gave fra hjertet og er mer verdt enn noe metall eller stein.

Snapchat lately

Er det et sosialt media jeg er mer aktiv på enn andre plattformer så må det være snap. Jeg synes det er gøy med filtere for å friske litt opp i et ellers slitent mamma ansikt. Jeg synes det er en fin måte å kunne dele de litt mindre begivenhetene i en liten periode for så å forsvinne :) Jeg kan dele alt mulig rart. Fra barnas små kunstverk til en osteskive med smilefjes, dagligdagse hendelser og andre litt mer spennende hendelser. Hvis du vil følge meg på snapchat finner du meg under MATOAKAJ

Følg meg også på Facebook HER og Instagram HER

Hva kaller man dette innlegget da?

Altså, han her karen! En kan jo nesten ikke noe annet enn å le. Jeg har hatt mine runder med spekulering om hvorvidt denne mannen var ved sine fulle fem den 19 Mai i år. Kanskje litt påvirket av 17 Mai fylla enda? Hvem vet. Men å få sånne her meldinger var jo bare morsomt. Jeg tok det riktig nok ikke veldig seriøst, og ikke har det booztet selvtilliten min nevneverdig mye, men gøyalt var det nå likevel. 

 

 

Andre som har fått spennende meldinger fra fremmede? 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER ♠ Instagram HER ♠ Snapchat: MATOAKAJ

Det BESTE som kunne skje - har skjedd!!

Hvor skal jeg i det hele tatt begynne?? Herregud, jeg er så i lykkerus mens jeg skriver dette, samtidig som jeg føler hele situasjonen er surrealistisk. Når du har vent deg til en tanke og lært deg å leve med denne over flere måneder, er det plutselig rart å skulle glemme alt og gå tilbake til det gamle.

 

 

Siden vi flyttet fra Vestnes skulle Chico være på camping hos bestemora. Det endte med at han stakk av en dag han var ute. Etter en uke fikk jeg melding om at han var borte og at de ikke hadde sett ham på 5-6 dager. Panikken fløt gjennom meg. Helvete. Katten vår er borte. Men hvor? Han kunne være død, han kunne ha gått seg bort, være skadet.. Tankene var MANGE. Alt for mange. Og spekulasjonene tok livet av oss. Det å ikke vite, det var det som var verst. Vi fikk liksom aldri en avslutning. 

Nå er det gått noen måneder siden vi fikk denne beskjeden, og tanken på at Chico ikke lenger skulle være med oss begynte å synke inn. Vi snakket om å skaffe oss en ny katt, men det ble hver gang konkludert med at det ikke var godt nok. Vi ville ikke ha en ny katt. Vi ville ikke ha en erstatning. Vi ville ha Chico. Ingen andre. Dermed ble planene om ny katt lagt på hylla. 

Så, i går!! I går, dere!! Kom den gledeligste meldingen jeg noen sinne kunne sett for meg! Chico sin bestemor hadde sett en katt som lignet veldig, og klart å lokke han til seg. Hun sendte både bilder og video. Det tok oss et millisekund å forstå at dette var Chico. Vår Chico! Han var i live!!! Han var frisk! OVERLYKKELIGE var vi, og er enda. Jeg sitter her å ser på det rolige, herlige lille kreket mitt, og er så utrolig glad og takknemlig for å ha ham tilbake <3 Denne helga her skjer både det ene og det andre, og gode nyheter har hopet seg opp. Altså, hva skjer? 

 

 

Jeg velger å ta alt med et smil, nekter å tenke på det negative som sikkert venter på lur. Jeg velger å leve i øyeblikket og bare nyte gleden det er å endelig få hjem familiens yngste medlem <3 

 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER ♠ Instagram HER ♠ Snap: MATOAKAJ

Tro om jeg hadde passet dette?

Ok folkens, det er vel ingen hemmelighet at denne fruen kan få dilla på enkelte snap filtere og leke seg litt. For en god stund siden var det et filter som gav rødt hår. Og hvilken liten jente som så Den Lille Havfruen drømte ikke om et langt rødt hår? Tro om jeg hadde passet det da? Måtte jo selvfølgelig prøve! Når jeg ser på bildet så ser jeg at dette er langt langt utenfor min komfortsone og jeg hadde helt sikkert angret bittert hvis jeg gjorde det. Men kanskje det er nettopp derfor jeg burde å prøve? Drepe den lille skrekken i meg. Den som er så redd for å prøve nye ting? Hva synes folket? Go for it? Eller ha håret slik det alltid har vært? Naturlig og brunt. Hvis du vil følge meg på snapchat så finner du meg med brukernavnet MATOAKAJ.

 

 

Følg meg også på Facebook HER og Instagram HER

De mest dristige bildene jeg har delt

Ok, denne uka handler tydeligvis om kropp hos meg, så hvorfor ikke trøkke til med et sånt innlegg? Jeg er nok langt i fra den mest vågale i bloggverden når det kommer til dristige bilder, men noen bilder utenfor min komfortsone har jeg likevel klart å poste. Ikke helt velvillig, men man skal vel tøye sine egne grenser, skal man ikke?

 

Følg meg videre på Facebook HER ♠ Instagram HER ♠ Snap: MATOAKAJ

 

Dette må man kunne unne seg innimellom

Hvor ofte våkner du på morgenen og bare tenker "nope", slår av alarmen, snur deg rundt og pakker deg godt inn i dyna igjen? Ganske sjeldent vil jeg tippe? Og godt er jo egentlig det. For hva hadde skjedd med samfunnet hvis alle skulle ligge i sengen hele dagen? Det hadde nok ikke vært så veldig funksjonelt kan man tenke seg. Og nettopp derfor biter man i det sure eplet og svelger noen kameler. Opp må man. Og når man først er våken, da var det jo ikke så ille likevel? 

 

 

I dag våknet jeg av meg selv halv fem. Tett i nesa og trodde blæra mi skulle sprekke, så jeg løp på do. Vel tilbake i min myke, varme seng, ligger gubben å snorker som han gjør best. Ergo jeg ble liggende å høre på. Slang ut en arm og et ben innimellom for å få han til å slutte, men det er jo ikke så lett det heller. Han knirker litt, også begynner han igjen ti sekunder senere. Hvis det tar så lang tid en gang. Da han dro på jobb klokken seks i dag tidlig begynte jeg endelig å føle meg litt søvnig og må ha sovnet kort tid etter han var inne å gav meg et kyss på kinnet før han løp til bussen. Klokken syv ringte alarmen og dagen var i gang. Finne frem klær til barna, lage frokost og nistepakker og ikke minst få meg selv i en halv-presentabel outfit for å levere mini i barnehagen. Da klokken bikket åtte og jeg enda ikke hadde fått somla meg til å finne klær til mini fant jeg ut at han like godt kunne bli hjemme i dag.

Linda var ferdig stelt og ble sendt avgårde i god tid til å rekke skolen. Jeg spurte Tristan om han ville i barnehagen eller blir hjemme, og han valgte å bli hjemme.  SÅ her er vi da. Sitter med hver sin duppeditt og nerder oss mens barne TV står å suser i bakgrunnen. Nå hadde vi nettopp intet mindre enn seks runder UNO der vi vant tre ganger hver. Tenke seg til jevnt resultat? ;) 
Vi har kost oss masse med kakao, sjokoladekjeks, spill, film, duppeditter... Vi har synget noen sanger og vi har pratet litt om de forskjellige figurene han liker så godt - power rangers! 

Ellers er det få planer akkurat i dag. Kanskje dra på besøk senere... Ingen ting konkret, vi tar det som det kommer :) Håper alle får en kjempefin dag!

 

Følg meg gjerne på Facebook HER ♣ Instagram HER ♣ Snapchat: MATOAKAJ

Du vet du er mamma når..

Fikk plutselig lyst til å skrive et litt gøyalt innlegg om hvordan det føles å være mamma. Jeg sendte snap (MATOAKAJ heter jeg der, legg meg gjerne til) til noen mødre for å høre hva dem sa. Under her er en god blanding av mine og demmes tanker om det å være mor, og husk - ta enkelte punkter med en klype salt!

 

♥ Du planlegger å legge deg tidlig hver kveld for å være opplagt neste morgen når ungene hopper glade og uthvilte opp i sengen din. Men du ender alltid opp med å legge deg alt for sent fordi de små, men å så kostbare timene du har for deg selv etter ungene er i seng er uvurderlige

♥ Du har fri fra jobb og hiver håret opp i en tutt mens du gjør barna klar for dagen og oppdager først når du skal ta på deg skoa at du har glemt å skifte fra pysj til klær

♥ Du vasket klær hele dagen i går og i dag er skittentøysdunken nesten full igjen

♥ Du gjemmer deg på rommet eller i boden for å spise en sjokolade, bare fordi du ikke har lyst til å dele

♥ Det er år og dag siden du hadde deg en tur på do uten at noen hang i dørhåndtaket og stilte 50 spørsmål

♥ Det ligger leker over hele stua, og tallerkener fra kveldsmaten står igjen på bordet, men du driter i det fordi ungen(e) endelig tok seg tid til å sitte på fanget

♥ Du kommer hjem fra ferie til spysyka

♥ Du finner ketchup flekker på klær du aldri har brukt

♥ Du ser på barne TV flere timer etter ungene er i seng

♥ De eneste sangene du nynner på er Mikkes Klubbhus, Pysjheltene, Miles fra Morgendagen og lignende

♥ Du føler du har sovet lenge fordi ungene ikke våkner før 07.00

♥ Stillhet betyr fare

♥ Kjøleskapet er stappfullt av yoghurt, leverpostei og gulost

♥ Ukas viktigste punkt på handlelista er lørdagsgodt

♥ Du rømmer på do bare for å få fred og ender opp med å sitte en halvtime bare fordi det var så fredelig. (Så sant det er andre voksne til stedet)

♥ Ordet "nei" er ditt mest brukte ord i det norske vokabularet

♥ Du er ute for å ha noen glass voksenbrus og innser hvor gammel du plutselig føler deg

♥ Du har lyst å kaste ungene ut av vinduet, men lar vær fordi du er jo faktisk glad i dem

♥ Du kan ødelegge noens dag ved å gi dem kopp i feil farge

♥ Alt du sier blir gjentatt, hver minste bokstav 

♥ Helg ikke er ensbetydende med å sove lenge eller å slappe av 

♥ Du skal legge deg på kvelden og finner lego i senga

♥ Du sender ungene ut for å leke bare fordi du trenger en time out (eller for å spise litt godteri)

♥ Ungene ikke får lov til å spise brownies fra i går til frokost, for så å spise det selv når de er plassert på skole og barnehage

♥ Du har flere fargestifter i veska enn penger

♥ Du tørker støv og vasker over bord med våtservietter

 

 

 

Følg meg videre på Facebook HER ♠ Instagram HER ♠ Snap: MATOAKAJ

Kryptisk much?

Ja, altså, jeg er vel nesten dronningen på det feltet.. Og dere som har fulgt meg en stund vet jo hvorfor! Jeg er livredd for å fortelle noe som helst før alt er i orden. Nå har vi planer som så og si er i boks. Eller, de ER i boks. Papirer og alt er signert, det er jo bare tiden som ikke er inne enda, men det nærmer seg med stormskritt. 

Grunnen til at jeg kvier meg for å skrive om det, er jo det at jeg da må fortelle historien bak, for å forklare hvorfor det er av så stor betydning og hvorfor vi er her vi er per i dag. Det er som sagt ikke alt som havner på bloggen. Jeg kan dele mye og jeg kan være brutalt ærlig av og til, men det er som sagt kun en promille av det som skjer i livet mitt som havner her. 

Når man opplever så forbanna mye motgang som vi har vært gjennom siden i sommer, så blir det til at man ikke en gang tør å glede seg når ting endelig går sin vei igjen. Man tør rett og slett ikke fordi man er redd for å miste det igjen. Til slutt blir det en dårlig vane man legger til seg. Frykten er større enn gleden og dermed blir håndteringen deretter også. Men jeg lover, at når jeg endelig begynner å slå meg til ro med at noe faktisk har gått vår vei, da skal jeg dele. Da skal dere få vite hva situasjonen har vært og hva vi per i dag venter så spent på.

I mellomtiden blir det unnvikelse fra temaet, og om jeg ikke får det helt til blir det kryptiske hint frem til tiden er inne for å fortelle, så vær tålmodige med meg :) For andre oppdateringer i løpet av dagen min kan jeg følges på snapchat under kallenavnet MATOAKAJ !

 

Ellers finner du meg på Facebook HER og Instagram HER 

Når til og med JEG reagerer

Ok, nå er det mye kroppsfokus fra meg denne uka, men dette innlegget har jeg planlagt å skrive om ganske lenge. Det hele startet da jeg holdt på å rydde i stua en gang i vår. Jeg fant en av Lindas barbie dukker av en billigere sort som hun hadde fått i bursdagsgave en gang tidligere. Jeg kikket på denne nakne dukken og tenkte for meg selv, er det rart man blir påvirket? Hvis dem som lager dukker mener at dette er en sunn kropp, en kropp de kan stå for, så vet ikke jeg altså. 

Jeg er ikke til vanlig en som lar meg bry med kroppspresset fra dukker og Disney prinsesser, men en plass går det en grense selv for meg. Ikke bare sender denne dukken dårlige signaler til store og små, den er jo faktisk helt motbydelig! Det er nesten så jeg vil driste meg selv til å påstå at produsenten fremmer spiseforstyrrelser. Å ha et naturlig thigh gap er en ting, men dette går jo over stokk og stein!

At dukkene er slanke gjør meg ingenting. Det er jo slik i følge forskning kroppen skal være. Og den originale Barbie dukken bryr jeg meg ikke noen ting om. Det samme gjelder midjene til Disney prinsessene. Det er tegnefilm. De "verste" midjene ble jo også laget lenge før kropp var et så stort og sårt tema som det er i dag. 

I sommer da jeg var i Spania derimot, kom jeg over denne dukken blant lekene til min søster på fire år. Kjente jeg ble veldig positivt overrasket. Ikke bare har hun "kjøtt på kroppen" men hun har former. Naturlige former. Ikke firkantede hofter som alle andre Barbiedukker. Denne her frøkna ser jo kjempe bra ut! Ikke en kropp jeg skulle takket nei til selv heller, si. Denne dukken fremmer et mye sunnere utseende selv om hun ikke oser av fitness og kosthold, så har hun i alle fall litt å gå på i forhold til hun ovenfor her. 

Hva synes dere om dukkene? Hvilken var finest? 

 

Følg meg videre på Facebook HER ♠ Instagram HER ♠ SnapChat: MATOAKAJ

5 ting jeg lurer på

♦ Hva skjer med halsen min? Snapchat filtere har aldri før laget bry for meg, men den siste tiden er det en annen sak. Hver gang jeg er hjemme hos svigers og slår på filter av forskjellige slag, får jeg et ekstra ansikt i halsen min. Det slår nesten ikke feil heller... Første gangen var det bare vittig, men nå skjer det liksom hver gang, så filter kan ikke en gang brukes lenger når jeg er her. Finn meg på snap under MATOAKAJ.

 

 

♦ Jeg lurer på hvordan ungene kan se den samme filmen på repeat flere ganger i uka uten å bli dritt lei. Altså, ser jeg en film mer enn én gang i året så er jeg liksom "mett" på den filmen for en stund fremover. Det er selvfølgelig en betydelig forskjell mellom barn og voksen da, men jeg stusser likevel på hvorfor de aldri blir lei.

 

♦ Jeg lurer på hva resten av året bringer. 2017 har til nå vært et merkverdig år. På enkelte punkter er året gått skikkelig bra og vi har fått utrolig mye godt ut av det. Vi har fått flytte hjem igjen, ting ser lysere ut, jobb, sosialt, familie... Men selvfølgelig har vi også hatt våre nedturer. Nå er det fire måneder igjen av dette året, og jeg må jo ærlig innrømme at jeg er spent på hva denne tiden kommer til å ha med seg. Er det godt eller vondt? Surt eller søtt? Må nok bare vente å se.

 

♦ Jeg lurer på hvor Chico er. Siden "barnevakta" slapp han ut av hus allerede første dagen har han sannsynligvis dratt ut på vandring. Kanskje han ville finne oss. Kanskje han ville finne "hjem" - som ikke var hjem lenger. Kanskje han har blitt tatt av andre dyr? Kanskje han skadet seg på tur og ikke kom seg tilbake? Det er så mange tanker som surrer i hodet mitt og den ene er verre enn den andre. I aller beste fall er han ute på en helsikes oppdagelsesferd, men høyst sannsynlig har han enten gått seg bort eller ligger død en plass. Det aller verste er å ikke vite. 

 

 

♦ Hvor ble motivasjonen av? I en lengre periode har jeg vært så og si uten motivasjon til noen ting. Det har vært så utrolig mye på privaten at det ikke en gang er til å sette ord på. Man kan gjerne undre seg hvordan en person uten full jobb klarer å være så travel, men tro meg, i vår situasjon er det veldig veldig mulig. Jeg har jobbet hardt med meg selv de siste ukene for å presse på og pushe meg selv. Jeg har på en måte lyst til å bare la bloggen ligge, fordi jeg ikke orker. Men skal jeg bare gi opp da? Skal jeg bare legge det fra meg fordi jeg er i en liten nedforbakke bloggmessig? Neppe.. 

 

Følg meg på Facebook HER Instagram HER SnapChat: MATOAKAJ

 

Mitt syn på plastisk kirurgi

Hoho, et betent tema. Her er mitt inntrykk at det faktisk er et fasitsvar. Fasit ala moralpolitiet. Og det er at man skal avstå fra plastisk kirurgi og heller jobbe med å like kroppen sin slik den er. Idéen er jo kjempefin og jeg er veldig enig. Men det stopper der. Vi er alle så forskjellige. Det er ikke alle som er i stand til å slå seg til ro med den kroppen de er født med. Enten det er små pupper, en klumpete nese, for store flanker, hengete øyne, tykke lår, utstående ører, you name it. Vi mennesker er våre egne største fiender og verste kritikere. 

Jeg vil nok kalle meg selv ganske liberal når det kommer til emnet om plastisk kirurgi. Kanskje nettopp fordi jeg har slitt mye med komplekser for egen kropp og generelt utseende siden barndommen. Som liten tok ørene mine litt stor plass på hodet mitt, noe jeg stadig fikk slengt etter meg. Det ble et skikkelig kompleks. Og selv om jeg har "vokst inn i de" i dag, sliter jeg enda med å vise frem ørene mine. Så for 15 år siden hadde jeg nok gledelig lagt meg under kniven for å fikse på dem. I dag klarer jeg å leve med dem slik de er. 
Dessverre er det ikke alle som har den luksusen. Noen komplekser følger oss inn, blir verre eller oppstår i voksen alder. Kanskje etter fødsel, strekkmerker og slapp hud. Og da er min (i følge samfunnet) veldig usunne holdning at, hvorfor skal man ikke få lov til å fikse på det? Hvorfor skal man ikke få lov til å gjøre noe med kroppen sin som vil hjelpe på både selvtillit og psyke? Det er jo din kropp og du kan sånn sett gjøre hva du vil med den. Men misforstå meg ikke! Jeg ønsker ikke å fremme plastisk kirurgi. Jeg ønsker ikke å anbefale noen å gjennomføre dette for et lite kompleks. Det jeg mener er at det ikke er noen skam i å fikse opp i et kompleks som er så enormt at det går utover livskvaliteten. Det er ikke sikkert alle forstår det, men noen komplekser kan være så grusomme for noen at det går hardt utover livskvalitet, hverdag, jobb, samliv, psyke.. Og kanskje spesielt nå som kropp er fokus hvor enn en snur seg. 

Konklusjonen min er vel som så at hvis man har hatt en kompleks veldig lenge og tross forsøk ikke klarer å leve med det, at det stadig er en belastning som går utover livskvaliteten, nei, da ser jeg ikke noe galt i å gjøre noe med det. Når det er sagt synes jeg ingenting om dem som opererer seg i hytt og pine for å ligne andre eller rett og slett for oppmerksomhet. Jeg synes det er kjempetrist at noen velger å ødelegge kroppene sine med gjentatte inngrep fordi de blir så blinde på operasjoner at de ikke lenger ser galskapen. 

 

Følg meg videre på Facebook HER ♠ Instagram HER ♠ Snap: MATOAKAJ

Blandede følelser å tenke tilbake


Bilde: Marius Finsveen

Nå heter det jo at en ikke skal tenke tilbake. Man skal ikke se bakover. Det er jo ikke den veien man skal. Og det er jo selvfølgelig helt rett. Men er det virkelig mulig å oppleve noe å aldri se tilbake? Enten det er godt eller vondt? Hvis noen klarer det blir jeg mektig imponert, for jeg klarer det i hvert fall ikke! Er det gode ting kan jeg lukke øynene for å prøve å tvinge frem minner som begynner å blekne.

Da igjen har man jo også ting man helst vil glemme. Ting som kanskje har vært vondt eller trist. Super flaut. Eller bare ren dumskap. Det er jo uendelige grunner til at man ønsker å glemme det ene og det andre. Men så er det slike som meg da. Slike som ikke helt vet at de ønsker å glemme. Som ikke ofrer en situasjon i fortiden en eneste tanke. Å flytte fra Vestnes og tilbake til Kristiansand var det beste valget vi kunne ta. Til tross for sterk motgang i alle mulige vinkler og retninger føles dette helt rett. Ja, jeg har hatt mine stunder hvor jeg har angret fordi alt har sett så mørkt ut, men jeg hadde gjort det samme igjen, dog latt vær å stole på enkelte personer og gjort ting på en helt annen måte. Jeg hadde blant annet brukt mye mindre tid og energi for å hjelpe dem jeg trodde stod meg nært, og heller fokusert 100% på oss. 

På onsdag var en god kamerat av gubben og meg en tur på fjellet som han så ofte er - på Vestnes. Bildet og utsikten er jo breath taking! Likevel kjente jeg en ekkel klump i magen. Kjente en overveldende følelse jeg ikke har kjent på flere måneder. Faktisk ikke siden vi bodde der oppe. En stor og taggete klump i magen som bare vokste. Følte meg rett og slett kvalm. Jeg kjente på mange gamle følelser. På en måte kjente jeg glede fordi det var sol på bildene. Vestnes er en kjempefin plass, spesielt om sommeren. Eller, spesielt i solskinn blir vel mer riktig å si. Sommer og sol går ikke nødvendigvis hånd i hånd der i gården. Vi har stiftet gode verdifulle vennskap og jeg har blitt kjent med min far. Det var i perioden vi bodde der at jeg tok lappen for eksempel. Det var der gubben fikk kurset seg til det ene og det andre. Det var der mini lærte å gå og det var der Linda mistet sin første tann. Så Vestnes er ikke ensbetydende med negative minner, men dessverre ble det litt mye på veldig kort tid. Vi har vært ganske uheldige med noen av menneskene vi har blitt kjent med på både det sosiale og i arbeid. Ang arbeid så har jeg vurdert å skrive om akkurat det, men har ikke helt bestemt meg enda.

 

Følg meg videre på Facebook HER ♠ Instagram HER ♠ Snap: MATOAKAJ

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
Kristina

Kristina

28, Kristiansand

Hei! Jeg heter Kristina og blogger enkelt og greit om det jeg har på hjertet. Litt hobby, litt baking, litt familie, tanker, følelser, shopping, ja - litt av alt. Hyggelig at du tok turen innom! Legg gjerne igjen en kommentar :) Jeg kan kontaktes på mail: calenja@gmail.com Snap: Matoakaj

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits